Triste greier?

Da har vi jammen brukt opp enda et tiår!

Det fremstår litt uklart for meg om vi brukte det optimalt og fornuftig. Ikke at man må være fornuftig absolutt hele tiden, men vi burde fått til mye mer enn vi gjorde, spør du meg. Og det gjør du jo på sett og vis, siden du leser akkurat dette akkurat nå.

Ikke at jeg har bidratt så veldig mye selv, altså. Jeg lagde noen nettsider som var helt ok og som hjalp aksjonærene i Storebrand til å få litt avkastning på pengene sine. Og så produserte jeg en bok som overraskende mange har lest og takket pent for at jeg tok meg tid til å skrive. Mange av bildene mine har også gjort verden bittelitt bedre, ved å bringe frem smil hos noen og ved å virke opplysende i Wikipedia for andre.

Veldig kald nisse
Det er da noe. Nok for meg til at jeg gleder meg til 2010-tallet, i hvert fall! Kanskje vi får gjort mer da? Kanskje en god start er å bruke litt tid til ettertanke nå før alvoret begynner igjen på mandag. For å slippe å komme på noe lurt å si selv, har jeg derfor funnet frem noen filmsnutter som dere godt kan sitte inne i kulda nå og kikke på og så fundere litt rundt. God fornøyelse!

(Noen av filmene bruker tid på å komme til poenget. Gi dem en sjanse.)

1. Det er lov å være litt rar, og gjennom det få også andre til å være det.
Her er et supert eksempel:
http://www.youtube.com/watch?v=GA8z7f7a2Pk

2. Smil til verden og verden vil smile tilbake.
Det gjelder særlig for enkelte, for eksempel han fyren i midten her, i gult:
http://www.youtube.com/watch?v=Z4Y4keqTV6w

Hvis du trenger bevis på at det fungerer, se her:
http://www.youtube.com/watch?v=Iys86OcXPY8

3. Tenk igjennom hva du har lært i livet, og bruk det før det er for sent.
I verste fall kan du jo lære det bort til andre, så i det minste de kan bruke det. Sånn som Randy Pausch gjorde. Han fikk kreft ganske tidlig i livet, men rakk å gi en siste forelesning om livet og drømmer før det ble slutt:
http://www.youtube.com/watch?v=ji5_MqicxSo

4. Hjelp dem som trenger det, så godt og så mye som du bare kan.
Det blir både du og andre glad av. Se om du klarer å ikke få en klump i halsen når du ser hvordan det gikk med han som skulle synge nasjonalsangen før kampen startet, men som strevde litt med det:
http://www.youtube.com/watch?v=NhcZRFcjbhw

5. Vær glad i noe eller noen.
Hvis du ikke allerede har det, vurder å finne deg noe eller noen å være ekstra glad i. Det tar antagelig slutt før eller senere, og da er det ikke mye moro, men du finner antagelig ut at det var verdt det likevel. Bare sørg for at du har tid til å gjøre det ordentlig hvis du først begynner på det.
Her er en søt fortelling med ulidelig trist musikk som handler om en jente og hunden hennes. Her er det mange spørsmål og mange svar.
http://www.youtube.com/watch?v=DGQVX8iGbgk

6. Avslutt alltid med stil.
Her er noen gamle mennesker som synger av glede selv om de snart skal dø. Og aller flottest synger han som ser aller sykest ut.
http://www.youtube.com/watch?v=W_n0zvoHlVk
(Reservelenke: http://www.youtube.com/watch?v=asnQFYyZd8c)

Godt nytt år, alle sammen!

Bjørn

En liten julekattekisme

Hei hå! Nå er det jul igjen, og jeg har satt meg for å kvile og puste på ei stund. For en stakkars afrikaner som meg er det altfor kaldt og fælt ute, så jeg sitter inne på en krakk bortåt glaset og ser ut med store øyne. Og hva ser jeg? Jo, at det er overskyet og plent umulig å finne leia der julestjerna er. Da er det like greit å blogge litt mens jeg sitter og venter på at Basusjernet skal komme, eller hva det nå er vi feirer jul for.

MYE mer enn syv sorter sjokolade er trygt plassert i kjøleskapet, og leiligheten min er som kjent så liten at jeg kan ta julerengjøringen av den samtidig som jeg pusser tennene. Det er altså ikke noe særlig julestress her i gården. Så da det plutselig her en kveld dukket opp tilbud om en billett til musikalen Cats (på Chat Noir, selvfølgelig), så var jo det et tidsfordriv det bare var å hoppe på.

Det jeg ikke hadde tatt høyde for var akkurat hvor kattegærne venner jeg har. Billettene våre var til seter på første rad. På Chat Noir betyr det for det første at den rare, fremmede mannen du sitter ved siden av lukter litt rart og har minst fire katter hjemme, og for det andre at du sitter så nært scenen at skuespillerne kan klå på deg. Og de gjør det! I hvert fall når de spiller katter, og man kanskje ser ut som en som går rundt med fisk i lomma.

Hadde jeg visst det, så skulle jeg hatt en fisk i lomma, for det var en god del av "kattene" der jeg godt kunne påtatt meg å passe på i noen dager, for å si det sånn. Alternativt kunne jeg hatt med en laserpenn. Bare at det var ikke lov. Det stod på billetten. "Det er forbudt å ha med kamera og laserpenn inn i salen", stod det. Enten er de veldig redde for synet, eller så vil de unngå at skuespillerne som lever seg helt inn i rollene sine begynner å løpe rundt etter lysprikker i stedet for å synge og danse. Ikke vet jeg.

Det var altså forbudt å fotografere på Cats, så derfor bruker jeg et annet kattebilde jeg tok nylig:


Han der bor i Swaziland, i nasjonalparken Hlane. Dit kan jeg trygt anbefale deg å dra for å se på dyr. Swaziland har fått dreisen på nasjonalparkene sine nå. Krypskyttere i Sør-Afrika blir bare arrestert og får henlagt saken sin. I Swaziland, derimot, skyter og dreper de alle som uten særskilt tillatelse eller guide befinner seg i nasjonalparker. Resultatet er at alle krypskytterne holder seg i Sør-Afrika, og at dyrene i Swaziland dermed får gå i fred. Det blir bra safari-forhold av sånt.

Bedre enn på Chat Noir, til og med, selv om det var noen sjeldne syn der også. For eksempel var det en katt med tannregulering der. Det har jeg aldri sett før. Jeg har i det hele tatt aldri sett musikalen Cats før. Derimot har jeg lurt på hva i all verden Cats kunne handle om. Nå vet jeg det. Det handler om å gi noe å gjøre til alle de som ellers desperat prøver å vinne talentkonkurranser av typen "Idol", "X-Faktor" og "Jasså, så du tror du kan danse?". For det var de som spilte alle rollene, unntatt rollen som den gamle teaterkatten Asparagus. Den rollen ble nemlig spilt av Toralv Maurstad, som gjorde seg ferdig med sånne konkurranser da han i sin tid vant både Vikingtalenter og Slaget ved Svolder samme år.

Skuespillerne/danserne var flinke, altså, men det er ikke til å komme forbi at Cats ikke handler om noe særlig. Det viktigste er at det ikke handler om hunder, men om katter, for da kommer det garantert en masse kattedamer av begge kjønn for å se på. For også å trekke noen reelt sett mannlige publikummere så er kostymene veldig, veldig trange. Så trange, faktisk, at jeg fikk i hvert fall ikke med meg at det var noen hannkatter med i forestillingen, selv om jeg i ettertid ser at rollelisten påstår noe annet.

Jaja. Det er ikke så farlig. Neshorn, derimot, de er farlige, de.


Her er jeg og noen tonn neshorn. Og dette var til og med før neshornene kom nært.

Mer om det til neste år. Nå drar jeg en tur til Brønnøysund. Av hensyn til slekt og venner blir det ikke noe blogging derfra. Dere aner ikke hva dere går glipp av, og sånn skal det forbli. #8D) (Hei mamma!)

God jul til alle sammen!

Bjørn

Tilbake til virkeligheten

Jepp, det ble stille, gitt. Det skjedde mye på reisen som jeg kunne fortalt om, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. Litt fordi jeg var mye på farten, men mest fordi Internet i en noenlunde brukbar variant rett og slett ikke var å oppdrive langs ruta jeg fulgte. Noen ganger og noen steder er det bare sånn det er.

Nå er jeg tilbake i Norge, og her er jeg i full gang med å oversette en haug av notater og et fjell av bilder til noe som det kan være verdt å vise frem. I et Oslo som egner seg best til å sitte inne og se ut på, koser jeg meg med den jobben.


Her er en kjapp oppsummering av hvordan jeg har tilbragt de fire siste ukene eller så:

Jeg fløy til Johannesburg og rømte umiddelbart videre til Pretoria. Der oppdaget jeg at byen nå heter Tshwane. Eller kanskje ikke. De har visst ikke helt bestemt seg, men debatten om det er het. Uansett, der gikk jeg cirka samme tur som jeg gjorde sist jeg var der. Det føltes sikrere denne gangen. Jeg tisset ikke på meg en eneste gang. Det nærmeste jeg kom å bli fysisk angrepet av noen var på turistinformasjonen, se forrige bloggposting.

Videre hadde jeg noen gode dager i Drakensberg og i Lesotho. Bortsett fra det der med at jeg gikk meg vill i tåka så holdt jeg ikke på å dø en eneste gang, nesten. Snøværet i fjellet der var en god del kraftigere enn jeg var forberedt på, men jeg koste meg virkelig i det rare, lille landet som er helt omsluttet av Sør-Afrika.

Så dro jeg tilbake til Johannesburg, for å bli med på en rundtur i Mozambique. Det er også et rart land, men lite er det ikke. Og veistandarden der gjør at hver gang man må flytte på seg så føles landet enda større enn det er.

Et sted sov jeg i telt ute i villmarken. Der hadde de ikke elektrisitet engang, til tross for at beskyttelsen jeg hadde mot løver, elefanter og sånt om natta var et visstnok elektrisk gjerde. Jeg lurer fremdeles litt på det der, men det gikk nå bra.


Jeg reiste videre opp kysten. Strendene ble stadig vakrere og mer snorklevennlige jo lenger nord jeg kom. I Vilanculo brukte jeg store deler av en dag på å få sendt noen postkort. Da jeg fikk det til feiret jeg det med en seiltur rundt i Basaruto-øyene. Det var fine greier. For meg var det litt overraskende at det bor fæle krokodiller der ute. Noen innfødte reddet meg fra beistene, og jeg belønnet dem rikelig for jobben. Jeg vedder på at de nå har ballonger nok for et tiår, minst.

På vei tilbake til virkeligheten stoppet jeg i den berømte Krugerparken i Sør-Afrika, for noen dager med safari. Denne gangen oppdaget jeg dessverre ingen nye dyrearter. Derimot oppdaget jeg et par nye elver. De rant i strie strømmer gjennom teltet mitt under en uvanlig intens tordenstorm.

Dett var dett, selv om jeg nå ser at jeg har hoppet over noen høydepunkter. Dem kommer jeg tilbake til senere, for jeg lever altså fremdeles.

Mens jeg var borte dukket forresten noen av bildene mine opp i årsrapporten til Gumala-stammen i Australia, her. Det er jo litt stas. Og ting tyder på at iguanbildet mitt blir CD-cover på Island i løpet av ikke altfor lang tid. Moro!

I Drageberget!

Hoho! Jeg er fremdeles i live og på tur, ja! Men jeg har vært nære på å dø mange ganger i det siste, kan dere tro. For eksempel da jeg var innom turistinformasjonen i Pretoria, og damen spurte "Can you tell me what is your country, please?", hvorpå jeg tydeligvis svarte "No way!" i stedet for å si navnet på et land hun hadde hørt om. Hun ble sinna, gitt.

Det gikk likevel bra til slutt, i motsetning til hvordan det har gått med gjengen på æreskirkegården i Pretoria. For det første så døde de, og for det andre er de godt i gang med å bli helt glemt. Hero's Acre, heter det, men de nedgravde beboerne er ganske falmede helter nå. Ikke så rart at de som vant boer-krigen ikke minnes med glede av det nye herrefolket, kanskje, men det var i hvert fall bare jeg som var innom der den dagen. Jeg måtte klatre over en murvegg og finne en port som ikke var låst for å komme meg inn, så akkurat det var kanskje ikke så rart. Vel inne møtte jeg Kruger, Pretorius, Verwoerd og andre skjeletter, med utrolig forfalne gravsteiner og beplantning generelt. Rare greier.

De har forresten Pan-Galactic Gargle Blaster på menyen på Eastwoods Bar i Pretoria. Greit å vite for fans av Douglas Adams.

Men jeg dro jo ikke til Sør-Afrika for å dra til Sør-Afrika, så jeg reiste fort videre til Lesotho. Via Sani-passet, et sted som ikke passer inn i Afrika i det hele tatt. Fjell-lufta der oppe (2-3000 meters høyde) fremkalte rare drømmer. Dit kom jeg etter at det hadde blitt mørkt, og så brukte jeg en hel natt på å gå rundt i drømme i fjell som så ut som forsteinede gigant-bavianer, befolket av de der firkantfolkene fra en gammel Donald Duck-historie. Da jeg endelig våknet til virkligheten var det bare tåke overalt. Men jeg gikk på tur, ja.

Jeg så meg ut Ndlovini, en ganske heftig topp med super utsikt. Når det faktisk er utsikt, vel må merke. Jeg satset på at det ville det bli, men i stedet ble tåka bare tjukkere og tjukkere etter hvert som jeg gikk høyere. Det var bra at jeg ikke gikk sammen med noen, for de hadde sikkert fått panikk i så fall. Alt gikk fint, for jeg har jo stedsans. I hvert fall helt til det kom en utrolig flott gresshoppe i intense røde og blå farger. Den måtte jeg jo kravle rundt i mosen og kikke på en god stund. Da jeg var ferdig med det og reiste meg opp ante jeg ikke hvor jeg var lenger, for det var bare ti meter sikt, og alt så likt ut i alle retninger.

Så da gikk jeg i alle retninger i noen timer, etter hvert mens jeg øvde på hva jeg skulle si til redningsfolkene når de kom. Men på en eller annen måte kom jeg meg ned igjen. Dessverre ikke før en time eller så etter at jeg hadde mistet følelsen i lillefingrene, men likevel en god halvtime før det ble stupmørkt. Alt kan fikses av en varm dusj, og så var den dagen ferdig.

Så det var jo artig, men det flotteste siden sist er likevel uansett Lesotho. Det er for mye å fortelle om derfraher, men det kan fint oppsummeres sånn: JØSSEBALL!!!

70 år gamle Matthew guidet meg rundt og kjørte Land Rover som en gud. Det må man for å komme gjennom Sani-passet. Sjekk YouTube for Sani Pass-filmer, så finner du sikkert mye moro. Fyren viste seg å ha blitt laget program om av National Geographic, så ting tyder på at han kan sine ting. Han snakker språket i Lesotho, han vet hvor marihuanaåkrene befinner seg, han vet hvor de sjeldneste fuglene hekker, og han fant bra steder for meg å bo og besøke.

Jeg ble så glad i Lesotho-folkene, som bor så høyt oppe at det kan bli snøstorm der når som helst, for eksempel mens jeg var der, at jeg la igjen alle varme og vindtette klær jeg tok med meg på denne reisen der. Så nå er jeg i Sør-Afrika, fremdeles i Drakensberg, og jeg fryser litt. Men snart skal jeg til Mosambik.

Bjørn, for I pose og sekk, Dragefjellene, Sør-Afrika.

I Oppnedland

Da er jeg på plass i Pretoria, og foreløpig går alt bra. Planen videre begynner å ta form. Søndag tar jeg buss til fjells (Sani Pass på grensa til Lesotho), og der i området blir jeg i en uke. Så er det buss eller hesterygg tilbake til Johannesburg for å hoppe på en tur rundt i Mosambik. Jeg risikerte nettopp liv og lemmer ved å gå i en minibank og ta ut tjueni lokale gjennomsnittsårslønner for å betale for den turen. Jeg har kvittet meg med pengene nå, så da er jeg vel relativt trygg igjen.

Jeg trenger egentlig ikke å ta buss. I stedet kan jeg jo gjøre som de innfødte og bare kapre og stjele en bil. Jeg har lagt igjen sertifikatet hjemme, men det gjør ingenting. For 150 kroner og et passbilde kan man i følge oppslag på trærne utenfor her kjøpe seg "kjøreopplæring" og få utlevert lappen. For den samme summen kan man på oppslaget ved siden av få utført en abort. Jeg reagerte litt på at det er Doctor Maama Mia som står for utførelsen, men det påstås at det er 100 % safe and 100 % pain free, og det inkluderer Womb Cleaning and Blood Detoxification, så da må det vel være bra.

Skulle noe annet feile, så står Dr. Kaasa til disposisjon. Jeg antar utifra navnet at han er norsk. Han er i hvert fall en mester i spirituell og alternativ terapi. "Born with mystical powers, he is a leading spiritualist in the world!" Blant spesialitetene hans kan nevnes:

- Assist single persons get partners in a short time
- Ensure you get the promotion you have long deserved at work
- Remove the black spot in your hands that keep taking away
- Solve weak erection
- Read and tell about your problems before mentioning them
- Mysterious pains

Hva skal man egentlig med reiseforsikring når man har sånne folk rundt seg?

Ikke vet jeg. Men det er i hvert fall ingen grunn til panikk ennå. Og det er jo bra, for jeg har fremdeles nesten fire uker igjen å reise.

Bjørn

Jeg trekker sørover

Ja! I morgen tidlig flyr jeg avgårde. Jeg er klar for å oppleve Sør-Afrika på godt og vondt, fjellene i Lesotho og hvalhaiene som svever gjennom havet langs kysten av Mosambik. Og sikkert se og gjøre noen andre ting også. Men jeg skal ikke fly til Matekane lufthavn, det har jeg bestemt meg for...

Photo from Wikipedia.
Foreløpig er ingenting i boks, men jeg kommer antagelig til å bli med på en eller annen form for gruppeturer, for å få med meg mest mulig i løpet av de fire ukene jeg har denne gangen. Delvis er det for å føle meg trygg. Afrikanske rovdyr av alle slag foretrekker å velge sine ofre blant individer heller enn i flokker. Jeg skal passe på at samme hvilken gjeng jeg slutter meg til, så skal jeg hverken være det letteste byttet eller den mest langsomme sprinteren.

Selv om jeg ofte heller velger krevende enn lett når jeg reiser, så gjelder ikke den regelen for reiser i Afrika. Å reise der er et helt annet spill enn det å reise hvor som helst ellers. Du har krevende, og så har du afrikansk krevende. Å krysse en grense er ikke nødvendigvis bare en enkel prosess der. Offentlig transport finnes alltid, men den har neppe noen rutetabell. Du kan måtte sitte lenge og vente på at bussen kommer. Og så må du vente enda lenger på at den skal fortsette.

Til sist så er det sånn at Afrika er svært, og høydepunktene har gjerne enorme områder med ikkeno mellom seg. Til å komme gjennom transportetappene kan du enten reise direkte i en gruppe med en farkost som antagelig ikke bryter sammen underveis, eller du kan bruke en kombinasjon av et utall minibusser som kanskje går den veien du hadde tenkt, og som kanskje eller kanskje ikke bærer med seg nye og spennende varianter av ett eller annet virus.

Denne gangen kommer jeg derfor antagelig til å velge lett. Men da snakker vi altså om afrikansk lett, ikke vanlig lett.

Forhåpentligvis får jeg snart muligheten til å beskrive nærmere her i bloggen hva jeg mener med det.

Sala kahle!

Nesehorn og ville elefanter

Da kan de velfødde marsvinene i Andesfjellene og alle burmesiske opposisjonelle med angst for svømmende turister puste lettet ut, for jeg kommer ikke deres vei med det første. Jeg skal knapt så mye som ut av min vanlige tidssone. I neste uke tar jeg flyet til Johannesburg, som er et usedvanlig lite hyggelig sted å være. Derfor reiser jeg nok raskt videre, men jeg vet ennå ikke helt til hvor.

Et hett tips er likevel at jeg reiser til der Hoa og Babu bor. Etter noen raske undersøkelser fant jeg nemlig en reiseskildring derfra, skrevet av Thorbjørn Egner, og der står det blant annet:

Og kongen var så veldig glad og alle var så glade
Og kokken bakte sukkerbrød og laget sjokolade
Så danset de den hele dag til kongens store velbehag
De danset både swing og hot, for det gjør en ekte hottentott

Jeg er litt usikker på hvordan man danser både swing og hot, men ellers høres det jo ut som selve oppskriften på gode dager.

(Bilde med Creative Commons-lisens lånt fra Andrew Ashton)

For å komme dit må jeg antagelig dra til Lesotho, et land helt omringet av Sør-Afrika. Det er på størrelse med Belgia, men takket være sin beliggenhet er det et land som er enda mer ignorert av verden enn Belgia er. Jeg så landet på avstand da jeg reiste i Sør-Afrika med buss, og jeg fikk straks lyst til å hoppe av bussen og gå opp i fjellene der i stedet. Den gangen hadde jeg ikke tid til det, men nå...

Det passer i grunnen greit med en tur innom Sør-Afrika nå, for tropehjelmen min begynner å bli utslitt. Det er ikke mange steder man kan kjøpe en ny sånn nå til dags, men der kan man det. Bare man ikke bryr seg om hvor teit man ser ut med tropehjelm på hodet, så er det et veldig praktisk hodeplagg i stekende sommersol, som de antagelig har en del av for tiden på den sydlige jordhalvkule.

Flybilletten bidro også til avgjørelsen. Den koster 5542 kroner, mye mindre enn jeg betalte for å fly dit i 2002. Rare greier. I tillegg var det sånn at 1 sør-afrikansk rand kostet cirka akkurat 1 norsk krone da. Nå får jeg den for 75 øre. Jeg får nok brukt penger så det holder likevel, men jeg kan trolig regne med å få enda mer igjen for det denne gangen. Hurra.

Etter å ha gått og ridd rundt i Lesotho-fjellene skal jeg kanskje prøve å få med meg litt Mozambique også. Det tar nesten to uker å utvikle malaria, og hvis jeg nå først skal få det, så har jeg lyst til å være hjemme igjen før det bryter ut for fullt.

Eller kanskje jeg gjør noe helt annet. Først skal jeg kjøpe tropehjelm, og så tar vi det derfra. Kanskje det kommer oppdateringer underveis her, men det er sannelig ikke sikkert at det blir mange av dem. Jeg har fått tak i adressen til de tre nettkaféene i Lesotho. Alle ligger i Maseru, som er hovedstaden i landet og mest kjent for at der er det ingenting å gjøre.

Nå var det sikkert veldig mange som fikk lyst til å dra til Lesotho, og da er det bare å hive seg med! #8D)

Jeg kommer hjem igjen når dere har bakt lussekatter.

Bjørn

Skulle du ha sett!

Ja-a... Da har jeg gjort det som skulle gjøres her til lands før jul, inkludert å vaske bak do. Dermed må jeg jo finne på noe å gjøre. Helst noe litt ordentlig, og nei, jeg gidder ikke komme hjem til noen av dere og gjøre husarbeid eller passe unger eller bare se litt på noen dataproblemer.

Da kan dere jo gjette hva jeg antagelig finner på? Reise litt, kanskje? Ja, det tror jeg jammen jeg skal prøve.

Men hvor? Jeg vet ikke! Egentlig har jeg mest lyst på Sør-Amerika, men jeg har ikke funnet en superbillett dit ennå. Derimot går det an å få to-tre uker i Thailand for under 5000 kroner nå, og det er jo ikke verst. På den tiden kan man rekke innom både Burma og Laos, og der har jeg aldri vært.

Og så har British Airways et veldig bra tilbud på Johannesburg i Sør-Afrika, bare man bestiller denne uka. Så det kan det fort hende at jeg gjør. Der ligger både Lesotho (ja, det er et land, ikke et bilmerke) og Mozambique innenfor rekkevidde, og begge dem har jeg lyst på. I tillegg er tjukkeste Safariland rett i nærheten, og nå har jeg ikke sett rare dyr i skogen på snart et år.


Jeg bestemmer meg nok i løpet av kort tid. Og i mellomtiden tar jeg også imot andre forslag med entusiasme og glød.

Heldigvis er det ikke sånn at man må reise langt bort for å oppdage rare ting. Så sent som i dag fant jeg en skikkelig raritet i postkassen. Den var nok lagt feil. Jeg tipper at den skulle til en veldig gammel nabo jeg har, men jeg tviler på at han kommer til å se at han mangler noe. Det var nemlig "Et blad til deg fra Norges Blindeforbund", med det fengende navnet "Alt om Syn", undertittel "En gave til dine øyne".

Blindebladet, altså! Haha, tenk det! Pent innpakket i plast, for å få med følgende reklamebilag: "Verdens første alt-i-ett barbersystem for kvinner! Tilsett kun vann". Og en brosjyre for noe magisk medisin mot ømme og stive ledd, hilsen Homøopat Geir Lund. Ojojoj. Ingen tvil om at dette ikke var til meg, nei.

Jaja. Du lurer sikkert på hva det står i Blindebladet? I likhet med de fleste som mottar bladet, tenker jeg. Hoho. Vel, de har en stor sak om at hvis man er blind så kan man lære smarte triks av en mobility-instruktør for å kompensere for tapt syn. Mobility-instruktør er den dårligste yrkestittelen jeg har hørt på ganske lenge, selv om de sikkert gjør en god og viktig jobb. I dette tilfellet lærte de Tore Strømøy å gå med stokk. Han er jo ikke blind, så det var litt uklart hvorfor han måtte lære det, men han trenger vel alle triks han kan få for å finne forsvunnede personer, kanskje. Etter bildene i artikkelen å dømme bør alle som føler redsel for å bli oppsøkt av Tore på sporet heretter begynne å gå med leggbeskyttere.

Dere kan få ett av tipsene han også fikk. Det gjelder middagsspising: "Det var vanskelig å spise fiskepudding og potet uten å se noe. Men jeg lærte at det går an å skille rettene. Jeg ble tipset om at det går lettere hvis jeg deler potetene i to med den flate siden ned." Bra tips!

Ellers har de gående en kåring av årets søteste førerhundvalp, og det er rikelige mengder med reklame for sterke lamper, optikere, dyrefôr og diverse innen veldig alternativ medisin. Jeg stusset litt over at bladet ikke har noen seksjon for kontaktannonser under tittelen Blind Date, men det er jo alltid bra med rom for forbedring.

Lurer på om magasinet kommer ut som lydblad også?

Habra så lenge!

Tyrkia, Ta-da!

Det har vært en lang og kronglete vei gjennom all verdens menyvalg i Paint Shop Pro, men endelig har jeg gjort ferdig Tyrkia-bildene mine for deg! Jeg må bare først som sist be om tilgivelse for at det ble så mange som 152 av dem, men vi får nesten bare ta det som et tegn på at jeg så mye rart på denne reisen.


Det er litt rart å både være ferdig med en såpass stor bildebunke og samtidig vite at jeg ikke trenger å jobbe mer i år. Jeg føler meg litt tom, liksom. Hva skal jeg gjøre nå?!

Vel, først dedikerer jeg antagelig et par dager til å jobbe med Tyrkia-relaterte artikler i Wikipedia. Så går jeg meg kanskje en tur og oppdager at jammen har det blitt vinter i Norge, ja. Hvis jeg ikke ganske kort tid deretter befinner meg på et fly til et varmere strøk, da blir jeg litt overrasket.

Jeg skal holde dere informert om hva som skjer.


Det der er forresten en kolibrihaukemøll. De er stilige.

Bjørn

Skygger og mordere i Madrid

Tidligere har jeg bare gjort noen korte sprett innom Madrid, via flyplasser og togstasjoner. Sist helg fikk jeg en sjanse til å se litt nærmere på byen, og dermed får du det også! Litt, i hvert fall.


Jeg likte meg godt i byen, og det *er* mye fint å se der. Likevel, følelsen den utgaven av byen som foreligger høsten 2009 gir meg er mest av alt en slags tristhet. Arbeidsledigheten i Spania ligger rundt 20 prosent, og i Madrid er den visstnok enda høyere. Selv den mest schizofrene person kan umulig gå rundt i byen og tenke seg at noen er ute etter ham. Det er ingen der! Kanskje overdriver jeg litt, men jeg har aldri før gått rundt en fredag ettermiddag i sentrum av en millionby og sett så få mennesker og så mange stengte butikker. Folk har ikke penger å handle for, så de går ikke i butikken. Dermed går butikken konkurs, og så blir det enda færre som har penger å handle for. Spania har hatt høyere arbeidsledighet før enn de har nå, men de har aldri mistet jobber i det tempoet de har gjort det siste året.

Tomme bygater blir fort stusselig. Da er det godt man kan gå en tur i parken og sanke litt stemning i stedet. Retiroparken, rett øst for sentrum, er verdt en time eller to med tusling. Velg deg en solfylt morgen etter en natt med regn, og du kan fort ende opp med et bilde som det over.


Blir det ikke nedslående nok for deg i byen, så er det bare å ta bussen ut til Chinchon. Landsbyen sørøst for Madrid er tradisjonell så det holder, og i sommerhalvåret bruker de torget i byen til oksekamp på søndager. Noen hundre lokale, dusinvis av Madridboere og et par dusin turister som forviller seg ut dit benker seg rundt en sandkasse av et slakteri utpå ettermiddagen. På slaget klokka 18 spiller et amatørkorps opp en marsj, og snart etter fylles torget av plagede okser som løper rundt etter menn kledd i trange, glorete og altfor korte joggedresser.

Alle blomster er gjemt vekk, sånn at ikke de feminine mennene skal få Ferdinand over på pasifistiske tanker mot slutten av livet sitt. En okse varer i cirka 15-20 minutter. De første fem minuttene utfolder den seg såpass ivrig at man nesten kan tro at den liker seg. Men så dukker det opp to fælinger som stikker to grillspidd hver inn i ryggen på oksen. Blodet begynner å renne, tunga stikker mer og mer ut av munnen på dyret, og det er lett å se at oksekreftene renner ut, sakte, men sikkert.


Et langt sverd finner til slutt veien inn i okserygg, -hjerte og -lunger, og så er "kampen" snart over. Oksen står gjerne et par minutter og hoster blod og ser ut som om den skjønner lite av hva som skjer. For å fremskynde prosessen blir oksen tirret til å bevege kroppen frem og tilbake, så sverdet inne i kroppen dens skader indre organer stadig mer. Til slutt går den i kne og faller over på siden. Og så er det slutt.

Jeg ville ikke dratt for å se denne forestillingen på et sted hvor det finner sted bare for å gi turister noe å se på. Men i en landsby hvor folk gjør det fordi folk gjør det folket der gjør og alltid har gjort, så er det ikke så ille. Eller, det er ille, men det er i det minste ikke på grunn av meg at det skjer. Jeg tror jeg har et poeng. Det er mulig okser flest vil være uenige med meg.


Får man ikke nok Disney-assosiasjoner av Mikke Mus-hatten til toreadoren, kan man for eksempel dra til Segovia. Slottet der gav Walt Disney inspirasjon til å bygge slottet i hans Magic Kingdom. Men jeg liker innsiden av stedet enda bedre. Et dusin rustninger i mer og mindre fryktinngytende design. Tak med utrolig utførlige mønstre. Glitter, stas og gamle konger og dronninger. Og utsikt mot et bondeland som sikkert har ligget som det gjør nå i århundrer, og mot en enorm akvedukt som har stått der og fraktet vann inn til byen enda lenger. Romerne kunne sine ting. Helt til de glemte dem.

Det får holde av Madridminner for nå. Kanskje kommer det flere senere, men jeg mener alvor med at jeg skal få ferdig Tyrkiabildene mine før jul, så nå vender jeg tilbake til dem.

Vi sees snart!

Som man flyr nordover, så høster man

Hohoi! Skal si det var slutt på sommeren i Oslo, ja. Men det er egentlig greit for min del. Deilig å kunne nyte lyden og lukten av regn igjen. Forhåpentligvis slutter det å regne før jeg blir lei av det.

Jeg har altså kommet meg trygt hjem. Her har jeg vært på Ikea og kjøpt lystette rullegardiner, og kuttet meg til blods for å få dem opp i vinduene her, så nå kan jeg sitte og bilderedigere også mens sola er oppe og går. Dermed burde jeg bli ferdig med bildene fra Tyrkia sånn cirka i år 2029. Skal si jeg var flink til å ta mange bilder!
Omtrent sånn som han på bildet her. Han skremte jeg nesten livet av ved å sitte stille i en hule i Kappadokia og vente, og så si BØ! akkurat da han trodde han var alene og skulle lure seg til å ta bilde med blitz av noen fresker i taket, enda det ikke var lov til å bruke blitz der. Jaja.

Men i hvert fall, jeg jobber med bildene, ja. Det har jeg gjort før også. Med andre bilder, altså. Ett av dem heter "Portrett av en iguan" og ser sånn ut:
Ikke vet jeg hvordan det har skjedd, men akkurat det bildet ser ut til å bli "Dagens bilde" på all verdens Wikipedia-forsider 23. september. Så da blir jeg berømt. Har kjøpt meg løsbart allerede, så det er ingen fare.

Det er forresten fint hvis noen kan gå inn der og oversette bildeteksten til asturianu, Български, brezhoneg, galego, ગુજરાતી, 한국어, bân-lâm-gú, shqip, ไทย, walonsk og alle de andre språkene som fremdeles mangler det.

På forhånd takk,

Bjørn

Non-op i Sinop

Nå er det bare få dager før flyet mitt går fra Istanbul, og jeg prøver å rekke det. Ikke så lett, for jeg er i badebyen Sinop (den eneste med sydvendt havn langs hele den tyrkiske Svartehavskysten). Hit var det ganske lett å komme seg, men det er tydeligvis ikke så fint her, for det er fullt på alle busser bort fra stedet?! Men det ordner seg nok.

For å komme hit tok jeg bussen fra Trabzon via Samsun. Det er langt, men det gikk ganske fort, for tyrkerne har bygd motorvei langs Svartehavet. Og når jeg sier "langs Svartehavet", så er det akkurat det jeg mener. To felt i begge retninger hele veien fra Samsun til Georgia, med masse tungtrafıkk. Og denne veien lıgger altså klint opptil vannkanten, til stor fortvilelse for titusenvis av pensjonateiere bortetter kysten. Det er ikke akkurat med på å gjøre det lett for dem å trekke til seg besøkende badeturister, nei.

Tyrkerne gjør mange rare ting, altså. For å finne badbar strand måtte jeg reise hit, til østenfor der motorveien begynner. Politikerne ønsker tydeligvis å konsentrere turismen til Middelhavet og Egeerhavet, for her hvor det faktisk er mulig å finne litt strand planlegger de nå å legge et stort atomkraftverk!

Er det nå jeg skal benytte anledningen til å paapeke alle feilvurderinger jeg ser at Tyrkia gjør? Hm. Nei, det er nok best å vente til jeg er hjemme igjen. Det er straffbart å "kraftig" kritisere såvel tidligere som nålevende politikere her. Men jeg kan i hvert fall, på norsk, råde dem til å slutte å bygge så uendelig mange moskeer overalt. De bare pådrar seg et enormt vedlikeholdsproblem, når tyrkerne om en generasjon eller to slutter å tro på annet enn reality-TV og slankekurer, akkurat som resten av den opplyste verden. Og etterbruksverdien for de nye masseproduserte moskeene tror jeg er omtrent på nivå med oljeplattformer og bob-baner. De burde i stedet brukt penger på nye, ikke-sprengte høyttalere til bønneropene sine, og kanskje brukt noen kroner på å kjøpe sittedoer også. Synes nå jeg.

Tyrkias største øy langs Svartehavet tar det bare cirka ti minutter å gå rundt! Det visste du ıkke, tenker jeg. Så da var det verdt å lese denne bloggpostingen også.

Neste gang jeg skriver noe her er jeg forhåpentligvis i İstanbul eller hjemme. Med litt bussflaks...

God høstsommer videre!

Bjørn

Et svart hav er et bra hav

I hvert fall hvis man ikke er så glad i fisk. Eller hvis man er litt småfrossen etter å ha vært oppe i Kaukasus i noen dager, og der var det veldig kaldt. (Bare tre grader natt til i går!) Jeg har nå flyttet meg ned til Trabzon, ved Svartehavet, og her er det betraktelig varmere. Og ikke bare meteorologisk sett!

Her er det nemlig masse hot stuff. Jeg merket det allerede før jeg kom frem. På bussen hit fra Erzurum var det masse iranere. De viste seg å være homser og lesber hele gjengen. De må reise bort fra Iran for å, eh..., utfolde seg. Og i Trabzon er det virkelig fritt frem. Her er det nattklubber og greier, og man kan kjøpe russiske pornofilmer i alle genrer i bazaaren. Vi var innom ikke mindre enn tre militære kontrollposter på veien. Det tok litt tid, for jeg måtte forklare alle visumene og stemplene mine hver gang, og iranerne måtte finne på gode grunner for hvorfor de skulle til Trabzon. De militære visste godt hva som var på gang, og likte det tydeligvis ikke noe særlig. Men alle kom frem.

Og da jeg kom hit dro jeg på turistinformasjonen for å få råd om hvor jeg burde bo. Mange av hotellene her staves b-o-r-d-e-l-l, så det er best å velge riktig. De hadde en liste over godkjente, trygge hoteller, og den fikk jeg. "Jammen, her står det jo bare ett hotell, hvor er resten av lista?", spurte jeg. "Det der er lista", sa de. Så der bor jeg.

Hvis noen lurer på hvordan i all verden det kan være prostituerte i det muslimske Tyrkia, så kan jeg bare si at her heter det ikke "en prostituert", her heter det "en natasja". Så de kommer nok fra et stort land på den andre siden av vannet. Det går båt til Sochi herfra. Kjekt å vite, hvis man vil ha en alternativ rute til vinter-OL i 2014.

For å bøte på all umoralen jeg omgir meg med går jeg i kloster i morgen. I Sümela. Strengt tatt er det kanskje ikke kloster lenger, siden det ble tomt for munker der da nesten alle grekerne ble sendt ut av Tyrkia i 1923, som ledd i en fredsavtale mellom Hellas og Tyrkia. Men klosteret lot de altså stå igjen, og det ligger visst fint til oppe på en fjellhylle inne i en bortgjemt dal her, så det gleder jeg meg litt til.

Jaja. Fint å være nede i lavlandet, i hvert fall. Her slipper vi å spise yoghurt. Oppe i Kaukasus har de masse yoghurt. Den smaker så surt at hvis man spiser det hver dag, så tar det ikke lang tid før man ser ut som om man er minst hundre år gammel. Derav myten om at folk lever lenge der oppe. Bare tull. Jeg sjekket datoer på gravsteinene, og de fleste så ut til å ha gitt seg før de fylte 60.

Fra Trabzon har jeg tenkt å følge kysten vestover, for da må jeg jo før eller senere finne Istanbul igjen. Har noen dager på meg, men Svartehavskysten har langt dårligere utbygd infrastruktur enn Middelhavskysten, så jeg trenger nok de dagene...

Happy trails,

Bjørn

1001 fnatt

Hah! Nå ble det andre veikro-boller, ja. Mens dens viktige handelsveien til Iran og Teheran er under full oppgradering til motorveistatus, er grensen mot Armenia helt stengt, så her er det bare humpete og hullete lappeteppe-vei. Unntatt den siste biten fra en stor militærbase i Kars til forsvarsstillingene ved grensen. Den strekningen er i god stand, klar til å bli trafikkert av massevis av tanks og det som verre er, om det skulle trengs.

Det trengs nok ikke på en stund. Grensen mot Armenia har vært stengt i 80 år, helt siden Tyrkia og Armenia begynte å krangle om hvem som var verst til å drive med etnisk rensing i området. Ting tyder på at de var omtrent like gode, men det har du ikke fra meg, altså. Området her har vært på mange forskjellige hender opp gjennom årene, med det resultat at deler av byen Kars består av åpenbart russiske bygninger. Så det er litt Sibirstemning her, 1800 meter over havet er det både goldt og litt kjølig.

I dag kom jeg meg forresten nesten inn i Armenia. Var bare hundre meter eller så om å gjøre. Da begynte det å rasle i geværer borte på en grensepost, så jeg fant ut at det antagelig var like greit å snu og gå tilbake. Grunnen til at jeg var der er ruinbyen Ani. I riktig gamle dager var det hovedstaden i Armenia, en kjempeby som konkurrerte med Istanbul om å vaere flottest i verden. Så kom mongolene. Og så kom det et stort jordskjelv. Da sa mongolene "Bah! By meg her og by meg der. Alle burde bo i telt, så dette skal ikke gjenoppbygges, nei." Så da måtte alle flytte, og byen ble bare stående der og forfalle i en 700 år eller så. Og så kom jeg dit og syntes at det var ganske fint der, tross alt. Gamle kirker og stilige steindekorasjoner overalt. Bare bittelitt arkeologiske utgravinger på gang. Det meste fra jordskjelvets dager bare ligger der og venter, og det er antagelig veldig mye rart skjult under steinhaugene.

Jaja. Og så skulle jeg kanskje ønske at jeg så litt skumlere ut. Uansett hvor jeg går får jeg lang hale av unger og tenåringer etter meg, som spør om alt mulig som jeg ikke aner hva er. Jeg skjønner dem for så vidt godt. Klart de får lyst til å klenge på meg. Absolutt alle andre her ser jo ut som de verste skurkene fra en hvilken som helst film fra det jødisk-dominerte Hollywood, eller Borat, og alle barn vet sikkert at sånne bør man jo holde seg unna.

Nå skulle jeg helst reist videre opp i Kaçkarfjellene, men jeg tror jeg har for lite tid igjen til å gjøre det ordentlig. Dårlig med offentlig transport, så det innebærer mye haiking, og det kan være litt langt mellom bilene der oppe. Litt tettere mellom traktorene, muligens, men det hjelper ikke stort. Derfor tar jeg antagelig toget til Erzurum i stedet, og så tråkler jeg meg tilbake mot Istanbul i loepet av den drøye uka jeg har igjen.

I går kveld var det bryllupsfest på hotellet hvor jeg bor. Artig, helt til noen ble så overstadig glade at de begynte å skyte i lufta med ett eller annet som smalt godt. Da skvatt jeg godt, ja. Det gikk visst bra. Hørte ikke noen sykebil, i hvert fall.

Jeg har det fremdeles bra, men har så smått begynt å glede meg til mitt neste Norgesbesøk. #8D)

Van-helsing

Først: Gratulerer med dagen til lillebror Trond! Hurra for deg, og håper at du ikke fikk noe av alt det du ønsket at du ikke skulle få. For eksempel svineinfluensa.

Så: Situasjonsrapport fra Van. Femten hundre meter høyere opp enn forrige stopp, så nå begynner temperaturene å bli levelige igjen. (Til gjengjeld er sola et par ganger sterkere. Skal hilse fra nakken min og si au.)

Turen fra Diyarbakır og hit var ganske stilig. Jeg er mektig imponert over tyrkernes ingeniøregenskaper. Bussen min brukte ni timer på noe som sikkert kommer til å gå på et kvarter når bare alle veiene, tunnelene og broene de driver og bygger her blir ferdige. Det blir en supermotorvei rett gjennom et av de flotteste fjellpassene jeg har sett noensinne noe sted. Om man leter etter tegn til at Tyrkia faktisk er en mektig stormakt, særlig sett i forhold til naboene sine, så kommer veien opp til Van til å bli et bra sted å lete. De flytter fjell og de gir elvene nye løp, og bygger vannkraftverk både her og der langs ruta. Fin tur nå. Senere blir det antagelig mest en tur som går så fort at man ikke helt rekker å se hvor fint det er, men pytt.

I dag har jeg vært og kikket på "Van Castle", et festningsverk på en klippe her. Det er svært og litt slitent, men siden det er tre tusen år gammelt, minst, så får jeg gi det godkjent likevel. Aller tøffest var en enorm graffiti med kjegleskrift midt på en fjellside. Hilsen kryssord- og Scrabble-helten Xerxes. Fra for cirka 2500 år siden. Tenk det.

I kveld klarte jeg å få billetter til Kars. Ikke tegnefilmen, nei, men fjellbyen like ved Ararat og Armenia. Den gleder jeg meg litt til å besøke. Vet ikke helt hvor lenge jeg blir oppi der, men det kommer i hvert fall også an på været. Må begynne å tenke på å komme meg tilbake til Istanbul. Det er mer enn ett døgn i buss dit herfra. En del av meg har begynt å mumle noe om at jeg fortjener noen dager på stranda etter det heite innlandshelvetet jeg har vært gjennom de siste ukene.

Og den delen av meg var altså IKKE fornøyd med turen på stranda i dag, langs Van-sjøen. Der var det mer plastflasker og ku-skrotter enn det var sand. Og vannet var relativt slimete og fullt av skilpadder. I motsetning til vannet jeg fikk servert til maten i kveld. Det var av merket Erek, fra Erek-fjellene. Vann på tyrkisk heter su, uttalt so-o. Det går en fin grense mellom å si flaskevann og å si ereksjon her i området.

Jeje. Og så fant jeg noen Van-katter, ja. De er helt hvite og har ett grønt øye og ett blått øye. De liker å gå ute når det regner, og kan til og med ta seg en svømmetur av og til. Men de liker IKKE å bli skvettet vann på. Det har jeg testet, i vitenskapens navn.

Habra så lenge!

Bjørn

Du Akbareste!

Haha! Det var vel kanskje å overdrive litt å si at det var et universitet jeg skulle til. I realiteten var det en hjernevaskingsanstalt, med åndelig leder og greier. Ikke skjønner jeg hva de skulle ha meg dit for, men jeg tipper de angrer nå. #8D)

Det var en skole hvor man skulle lære å komme til Himmelen, ad diverse omveier. Diyarbakır er en by med mye fattigdom, og det er det selvfølgelig noen som vet å utnytte. De har en sufiskole her, som er et sted hvor gamle menn med skjegg gir unge menn med antydning til skjegg litt enkel bevertning, mot at de unge mennene må sitte i timevis hver dag og høre på en rimelig konservativ Koran-tolkning.

Det er litt skummelt, for mange av de unge mennene har det der blikket som sier "Verden har vaert så jævlig med meg at en vakker dag skal jeg være skikkelig jævlig tilbake". Og midt oppi den gjengen der havnet altså jeg. Og der skulle jeg tydfeligvis sitte og være engelskspråklig eksempel/sannhetsvitne på at kristendom er en uting. Jeg sa meg såklart enig i at det er mye tullball med kristendommen, og det syntes alle var lurt. Men de ble litt ugne da jeg sa at islam er sannelig ikke noe bedre (det var nesten så jeg ba dem ta seg en bacon), og at ingen burde prøve å tvinge andre til å tro noe som helst.

Så nå er det nok best at jeg setter meg på første buss ut av byen så snart sola kommer opp igjen. Hvis den gjør det, da. Man vet aldri hva Allah kan finne på med vantro i nærheten.

Apropos det, nyttig frase: "Allah kahretsin şu Internetı!" ("Jæskla Internett!/Gud forbanne Internett"). Eller bare "Kilitlendi", som betyr "Nå kræsjet PC-en igjen".

Men nok om Gud og mer om ting som finnes i stedet. I dag har jeg gått rundt i denne middelalderbyen jeg har oppdaget, Diyarbakir, og det har vært et mas uten like. Overalt hvor jeg går er det unger (det pågår en voldom befolkningseksplosjon i denne delen av Tyrkia, og det høres godt!), og de ser bare en vandrende pengesekk. Mange av ungene er hjemløse, og bor bare på gata. De livnærer seg for eksempel på å kjøpe 2,5-litersflasker Fanta for ti kroner, og så går de rundt på gata og selger tjue glass Fanta for en krone stykket, mens den fremdeles er kald, og vips så har de doblet formuen sin. Eller de ser en turist, og så prøver de å stjele ting fra ham, og vips så er de rike. Jeg vet ikke hvor ofte de lykkes, men foreløpig har i hvert fall jeg beholdt alt jeg eier, tror jeg. Men slitsomt er det å gå rundt med en to kvartaler lang hale av unger bak seg.

Man vet godt når man har blitt oppdaget. Jeg vet ikke om ungene skjønner at de sier det høyt, og ikke bare tenker det, men så snart de ser meg, så sier de i hvert fall "Hello, money!". Jeg føler meg som et kjøttstykke. Og snart er alle brødrene og søstrene til oppdageren også i gang. "Hello, money!", "Hello, money!". Arglebargle! Det er ikke mye moro å løpe i 45 graders varme for å komme unna et sånt barnetog, nei.

Så resultatet er at jeg ikke spår noen snarlig boom for turismen her i nærheten, og at jeg nok snart setter kursen mot et kjøligere område med færre gatebarn. Jeg TROR at Van kan være et greit valg sånn sett. Det ligger ganske mye høyere over havet, og det er en stor innsjø der, så kaldere må det i hvert fall være der. Skulle det være mange tiggere der også, så blir det i det minste mindre slitsomt å løpe fra dem.

Tigris renner forresten forbi rett utenfor her. Det er litt stilig. Og når jeg trakk i snora på dassen der jeg bodde paa Nemrut-fjellet, så ble dobesoeket mitt plutselig til ett av Eufrats utspring. Artig tanke.

Jaja. For å avslutte med enda mer positivitet, så kan jeg melde at klesvasken i hvert fall tørker fort her. Tok ikke en halvtime engang. Og så kan jeg jo glede meg over at jeg ikke er hun damen fra New Zealand som jeg møtte, som hadde bodd i London en stund, og nå var hun paa vei hjem. På sykkel...

Nuvel. Nå skal jeg altså reise langs grensen til Syria og Irak, i retning Iran, Armenia og Georgia. Litt av et nabolag, det her. #8D)

Kos dere, dere også!

Bjørn

Kurdistan kaller

Det var vel typisk. Når jeg endelig kommer meg ut av fjellheimen og til et sted med varmt dusj, så ble det et sted med mangeogførti grader, og alt jeg vil ha er en kald dusj, men en eller annen fæling har brukt opp alt kaldtvannet!

Jeg er i Diyarbakır, og her er folk stort sett opptatt av å fortelle meg at dette er hovedstaden i Kurdistan, et land som riktignok ikke finnes. Hvis jeg skal sammenligne stedet med noe i Norge så må det være Setesdal. Alle damer her går nemlig med skaut, og det gjør de i Setesdal også, for alt jeg vet. Der har jeg aldri vært. Men jeg er i Diyarbakır, og bortsett fra det med skautene så er det absolutt ingenting her som minner om Norge. Det skal vi i større grad enn de som bor her være glade for, tror jeg.

Har ikke rukket å se stort av stedet ennå, men det ser litt, eh, fattigslig ut. En halv million innbyggere eller så bor inne i en borg, bak en superhøy mur som visstnok er den lengste i verden nest etter den kinesiske. Til å være urgammel ser den uforskammet sprek ut. I motsetning til folkene her. De har en moske som heter "Den nye moskeen" her, Yeni Camii. Den er 450 år gammel. Og akkurat nå sitter jeg på en internettkafe som heter Yeni Internet Cafe. Den er sikkert fra 1946 eller noe sånt. Jeg skal sjekke litt rundt her de neste dagene, så får jeg komme med eventuelle korrigeringer da.

Jaja. I hvert fall. Da vi forlot sist forlot helten vår var han i Kappadokia og gikk seg vill i fjellene. Ved en kosmisk tilfeldighet fant han likevel plutselig bussen til Malatya. Det er en by som ikke mottar særlig mange turister, så når det først dukker opp en, så må vedkommende gå fra dør til dør gjennom hele byen og bli servert aprikos i alle mulige former, fra fersk til tørket til kake. For den som måtte lure på hvilken effekt sånt kan ha på funksjonen til en mage, så kan jeg avsløre at det neppe finnes så hard mage at ikke tilstrekkelig mye aprikos i alle mulige varianter kan få fortgang på sakene. Ojameg...

Før jeg kom så langt som til aprikosen hadde jeg gått på feil buss, for motoren eksploderte, og dermed ble jeg kastet over på en annen buss, som antagelig via et ormehull i universet presterte å komme frem til Malatya tre timer før den egentlig skulle. Altså klokka 04:20. Så i stedet for å finne sted å bo, måtte jeg jo bare legge meg på en benk i en paviljong i en park der. Der sov jeg søtt i tjue minutter før en innfødt prikket meg på skulderen og mente at jeg måtte jo ikke ligge der og fryse, jeg burde heller drikke den varme teen han hadde laget til meg. Så da måtte jeg jo det, og det var ikke snakk om å få betale for teen. Eller å få sove igjen. Det var rett og slett en barmhjertig samaritan, tror jeg. Eller malatian, muligens.

Og det var altså bare begynnelsen. Hele Malatya er full av folk som lar seg begeistre av å få møte en ekte utlending, samme hvor rart han måtte lukte. Jeg ble dratt inn i aprikosbutikker, jernvarehandler, skobutikker, frisørsalonger og det som verre er, bare for at jeg skulle ta bilde av dem og de skulle få ønske meg varmt velkommen til byen. Til og med kassadamen på et supermarked der forhørte meg omhyggelig og ønsket velkommen fra et sted inne i burkaen sin, mens køen av smilende medborgere bak meg bare vokste og vokste. Utrolig hyggelig, og ellers noe jeg trodde bare blondiner fikk oppleve. Så sånn sett kan jeg trygt anbefale Malatya.

Bare synd det er så lite å se og gjøre der. Så jeg dro ganske raskt videre til et fjell som heter Nemrut. Der fikk en gal konge bygget et mektig gudealter oppe på cirka 2200 meters høyde, en gang for så lenge siden at alle hadde glemt at de stod der helt til det kom en tysker dit i 1880 for å lete etter et sted å bygge jernbane eller noe sånt. Det var litt imponerende, og særlig flott i det spesielle lyset ved dagens start og slutt, men aller best var det å bare gå rundt i fjellene rundt der og se på utsikter. Jeg bare gir opp å skrive noe fornuftig om det. Vent på bildene, sier jeg bare!

Så der har jeg vært, uten Nett, de siste dagene, men nå er jeg altså i lavlandet igjen, i Svettistan. Det østlige Tyrkia kan ikke anbefales for folk med parfymeallergi, eller for så vidt folk med luktesans. Her svetter alle så alvorlig at jeg slipper å tenke på hvor mye jeg stinker. Summen av lukter de andre smører seg inn med gjør at jeg bare kan snylte på dem, tror jeg. Det er rart hvordan de ikke liker griser her, men å se på at en stakkar går rundt og svetter som en gris, det synes de er morsomt. Så lenge dunsten av meg ikke trenger gjennom deres egne parfymesfære, vel å merke. Kall meg bare Infidel Castro, sier jeg til dem.

Unntatt i morgen. Da maa jeg prøve å ta meg sammen. Inkludert i prisen for rommet på hotellet jeg bor på var tydeligvis det å bli dratt med til ett eller annet universitet og holde foredrag om noe på engelsk. Før jeg rakk å levere fra meg passet og sjekke inn ordentlig hadde de ringt opp en engelsktalende gubbe som straks avtalte at i morgen skal jeg heve det faglige nivået til en gjeng engelskstuderende her. Så det blir vel artig, tenker jeg. Håper bare ikke uggabugga-tyrkisk-engelsken jeg har brukt for å gjøre meg forstått de par siste ukene helt har tatt overhånd oppe i hodet mitt. Hm. Det tror jeg kanskje at den har. Men pytt, det merker sikkert ikke de!

I dag er første gang i mitt liv at jeg har vært på en bussterminal der det går an å ta bussen til Bagdad. Og til Batman, som bare er en bitteliten lokalbuss unna. Her gjelder det å ikke gå på feil buss, ja. Ordner seg sikkert.

Jeg har så smått begynt å glede meg til jul og minusgrader. Det begynte da jeg så et termometer her hvor det stod at nå var det 47 grader, og fortsatte litt senere da bussjåføren ikke klarte å kjøre klimaanlegget hardere enn at det fikk innibussen-temperaturen ned til smaasvette 35 grader. Herreminhatt.

Man får trøste seg med at særlig varmere blir det vel neppe. Og herfra må jeg stort sett bevege meg nærmere Istanbul igjen. Tror jeg, da.

Lykke til. Takk.

Og på den syvende dagen hvilte han

Det er jammen mye fint å se oppe i fjellene i Kappadokia. Såpass at jeg nesten ikke orker å skrive noe her nå. Må hvile, men her er et livstegn, i hvert fall.

Jeg reiser videre østover i morgen, til en by jeg aldri har hørt om før, men som likevel er på størrelse med Oslo; Malatya. Da er jeg plutselig utenfor turistland igjen, men derimot absolutt innenfor do-uten-sitteplass-land, og det har allerede begynt å ligne litt på Borat-land her og der. Så det blir moro!

På veien bortover her kommer jeg til å touche helt innpå grensen til Syria, Irak og Iran, men det blir med det. De har sånne billige "svenskehandel-bussturer" her også, men jeg tror ikke jeg rekker det. Dessuten er opplegget her at man får turen billig mot å ta med seg noen poser som man ikke får vite hva inneholder på veien tilbake. I beste fall er det billige sigaretter. I verste fall er det noe verre. Tror jeg står over for denne gang.

Jeg skal prøve å få sett Nemruth Dagi, som visstnok er et fjellområde med en masse rare steinhoder, urgamle skulpturer, litt sånn Påskeøy-aktig, bare uten øy og uten noen sammenheng med påske. Og så kanskje jeg drar innom Batman, bare for å ha gjort det. Og så er det Van, da, som egentlig burde hete Vann, for det er en innsjø, tror jeg. Så bærer det nordover, langs Armenia og Georgia, til noen flere fjell, og så er det vel rett og slett på tide å komme seg fort tilbake til Istanbul, så jeg får stemt ved valget i høst.

Men alt jeg egentlig skulle si er at Göreme er vel verdt et besøk. Det eneste som er litt slitsomt her er at det er koreanere overalt, og de gjør så mye rart. At det er så mange av dem her er et merkelig resultat av at Tyrkia spilte en viktig fotballkamp mot Korea i VM for noen år siden. Rare greier. De ser ikke ut som om de trives noe særlig, heller.

Jaja. Men da går jeg og legger meg. Habra.

Ankaratappen

Tjohopp! Nå begynner jeg å få dreısen paa Tyrkıa, har til og med funnet komma.

Språket går det så som så med, men "salg" blir i hvert fall "det e rimele", sagt på trøndersk, og jeg tror ikke jeg tuller engang! Men det går fremover, altså. Jeg er glad jeg ikke er amerikaner. De sier jo typisk "So, uhm, is this building the, uhm, Topkapi palace?". Og det er jo greit nok, i de fleste land. Men ikke i Tyrkia. Her er nemlig "Uhm", sagt på amerikansk, den aller, aller styggeste måten å omtale det kvinnelige kjønnsorgan på. Ikke nok med at amerikanerne her blir sett på som like uvitende og ignorante som i resten av verden, her tror lokalbefolkningen at alle amerikanere lider av Tourettes syndrom i tillegg. Jaja.

Jeg sier ikke noe stygt, såklart, men jeg klarte ikke å la være å sverge ved Profetens skjegg! For da jeg var i Topkapi-palasset i Istanbul så hadde de jammenmeg Profetens skjegg på utstilling. Det var ganske morkent, kan du si. Hvis jeg skulle velge mellom å forby tegning av Muhammed eller å forby å vise frem det morkne skjegget hans, da hadde valget vært veldig lett. Det skjegget kommer aldri til å se gode dager igjen.

I tillegg til Profetens skjegg hadde de Profetens tann også. Og et fotavtrykk, så det var nesten som å være på dinosaurmuseum. De kristne ble ikke helt avspist, heller. I palassets samlinger fant jeg også døperen Johannes sin arm, og deler av kraniet hans også. Tenke seg, noen synes at JEG er rar fordi jeg samler på spyposer. Hva skal man da si om tyrkerne?!

En stor gruppe koreanere som jeg prøvde å snylte litt guidet omvisning av virket veldig fornøyde. I mangel av noe bedre hadde de fått engelskspråklig guide. Koreanerne skjønte ikke stort, tror jeg, unntatt når guiden sa at det og det kom fra Quran, altså Koranen. "Korea Number One!", sa koreanerne da. Hoho.

Men moroa kunne ikke vare evig. Jeg dro videre til Ankara, og det er ikke akkurat en by laget for turister. Tvert imot, vil jeg nok si. Litt sånn som det stedet midt i ødemarka hvor bussen fra Istanbul stoppet, halvveis til Ankara. Der hadde de matservering og bensinstasjon, og bak bensinstasjonen var det et skilt som sa BAY / BAYAN, som jo betyr MENN / KVINNER. Hurra!, tenkte jeg, for nå kunne jeg endelig få pisse. Og så var det ikke toaletter, men en minimoske hvor reisende kunne få dekket sine bønnebehov. Var ikke helt det jeg kom for, men jeg burde kanskje skjønt at det var noe muffens da jeg måtte ta av meg skoene for å få slippe inn. Normalt er ikke bensinstasjondasser gode steder å gå barbeint, for å si det saann.

Jaja, men altså, Ankara. Jeg gikk opp på en høyde i gamlebyen. Og når jeg sier gamleby, saa mener jeg gamleby. Der hadde det bodd folk i 5000 år, og gatenettet hadde i praksis vært uforandret siden en gang på 900-tallet. Der var det jammenmeg lett å gå seg bort. Men det gjorde ingenting, for det var mye rart å se. Veggene var fulle av allslags rare stein fra riktig gamle dager. I en og samme vegg fant jeg romerske inskripsjoner, greske tegn, klassiske søylebiter, et statuehode og graffiti fra 2006. Fin miks!

Den andre tingen man kan gjøre i Ankara, annet enn å innånde eksos, er å gå i Kemal Ataturks mausoleum. Så det gjorde jeg såklart. Det var rene pilegrimsferden, omgitt som jeg var av hundrevis av tyrkere i ærefryktige ærend. Først fikk vi et langt foredrag om hvordan han enehendig sørget for at Tyrkia vant første verdenskrig, og premien de fikk var at Tyrkia ble kvitt en masse landområder som landet bare hadde hatt trøbbel med i flere hundre år. Så fikk vi se bilen hans, båten hans, en stokk han kunne skyte folk med, den utstoppede favoritthunden hans, Fox, og så fikk vi gå gjennom souvenirshopen, hvor de hadde så mye rart til så lave priser at jeg tipper det hele er statssubsidiert. Så nå har jeg et Ataturk-prisme!

Til slutt fikk vi så klart se en førti tonn tung steinkiste hvor det muligens ligger en Ataturk inni. Ikke vet jeg. Men tyrkerne var i hvert fall fornøyde med det de fikk se.

Ellers er Ankara bare busy-busy. Jeg bodde billig (så klart) på et artig, gammelt hotell. Det var lett å se at Angoragarn kommer fra Ankara, for under senga på hotellet var det noen imponerende langhårede hybelkaniner. (Strengt tatt er det angoraGEIT som kommer fra Ankara, ikke kanin, men pytt. Dette er MIN blogg.)

I dag har jeg tatt bussen til Goreme, og dermed er jeg innom lysløypa til turistene igjen. Ikke skjønner jeg hvor de kommer fra alle sammen, for dette er MANGE timer unna neste høydepunkt. Men det er fint her, da. Masse steintårn som det har bodd folk i veldig, veldig lenge. En gjeng kristne lagde seg underjordiske byer og kirker her i flere hundre år før muslimene kom og overtok showet. Fint landskap, og rare ting som bare dukker opp overalt hvor man går ute i ødemarken.

Nå er jeg midt i et område som ikke er så kjent for det som er kjent for mange. Det var her kong Midas tasset rundt og tok på ting så de ble til gull. Det var her Cæsar sa "Veni, Vidi, Vici!". Det var her Aleksander den store fikk "løst opp" den gordiske knuten. Og det er her jeg er stappmett. Ikke gjør den tabben å bestille "ekstra stor ishkender-kebab" hvis du noensinne kommer hit. Et velment råd fra meg til deg.

Jaja. Her er jeg, og dette blir "Matchless Times!", som et fint hotell borti gata her reklamerer med. Reiser enda mer østover etter noen dager her, har jeg tenkt. Men vi får nå se.

Habra!

Bjørn

Ikke pasja på leggen

Da er jeg her på grensen mellom Europa og Asıa - på et sted så langt hjemmefra at de ikke engang har komma på tastaturet, og det er en ç der det skulle vært punktum. Beklager det på det sterkeste! (Innlegget er redigert i ettertid fra norsk tastatur.)

Flyturen hit gikk helt fint. (Nå ser jeg at det er en ı der det skulle vært i også. For et land!) Turkısh Aırlınes har fremdeles bare 13 fatale flykræsj i moderne tid. Til og med maten var ganske ok. Selv om jeg ble litt skeptısk av kortet som fulgte med måltidet: "We hope that taste in your mouth will last after your journey". Jeg var spent på hvordan de ville gjøre ende på smaksløkene mıne. Men det gjorde de altså ikke engang et forsøk på.

Språket begynner også å komme seg - oppdager stadig mer åpenbar arv fra norsk. "Liten båt" heter "sjarkı" som i Nordland og "Hvem?" er "kim?" som i Haugesund eller noe. Så får det heller være at de misforstod da vikingene sa "gyselig!" når de fıkk se de persıske teppene. "Gysel" betyr nemlıg "fint".

Vikingene har vært her ja. Man kan fremdeles se det i Agia Sofia - et gammelt rottereir av en massiv katedral midt i gamlebyen. "Halvdan ett eller annet ett eller annet" står det i runeskrift. Står mye annet rart av graffiti i dıverse tegnsett også. "Partysvensker - go home!" står det kanskje. Også det tusen år gammelt - selv om det er like aktuelt den dag i dag.

Vı har alle våre problemer. I tax-free-en på Gardermoen overhørte jeg et ungt par:

- Hæ? Kjøper du snus?!
- Ja - eh - altså - for jeg gidder ikke å bomme priser av andre der nede.
- Jammen, du snuser ikke. Du har sluttet!
- Eh ja - Men nei - Men vi er jo enıge om at du røyker i fylla og jeg snuser i fylla.
- Nei, det gjør vi ikke. Sett den tilbake!
- Jammen, kosemosen min da...
- Sånn blir det!

Veldig bra start på turen. For meg, i hvert fall. #8D)

Da gıkk det bedre med en far som åpenbart ikke hadde studert fysikk - men som likevel måtte forklare for sin håpefulle hvordan fly egentlıg kommer seg opp i lufta. "Jo, ser du - Først kjører de så fort de kan, og i enden av rullebanen er det en hump som de kjører rett på, og så farer vi til værs! Når de vil ned igjen bare bremser de." Nesten like bra som teorıen om at trekkfugler flyr i formasjon for å unngå å drıte på hverandre. (Alle vet jo at de gjør det fordi de husker hver sin del av den lange ruta de følger, og derfor skifter de på å lıgge fremst.)

Uansett, jeg tror at av alle byer jeg har vært i med mer enn 10 millioner innbyggere, må Istanbul være den triveligste og minst overfylte. Det eneste utrıvelıge jeg har vært borti var ikke det likevel. På en nattevandring her kom jeg over en politimann som skulle skyte en katt. Men så viste det seg at han bare kjedet seg på jobben og derfor lekte med katten ved å virre rundt dyret med lasersiktet på geværet sitt!

Skopusserne her er kanskje litt slitsomme. Jeg går med oppdagerhatten mın på her, og ser dermed ut som den verste nybegynnerturisten. Så når skopussere møter meg så mister de liksom børsten sin når de passerer meg. Og en troskyldıg turist plukker den såklart opp og leverer den tilbake. Så sier skopusseren "Åh, så snilt! Du skal jammen få en gratis skopuss", som etterpå antagelıg ikke er gratis likevel. Så nå har jeg begynt å kaste børsten opp på nærmeste tak i stedet når det skjer. Da blir skopusseren sınt! Eller, jeg gjør ikke det. Jeg bare skynder meg å gjemme børsten under skjorta eller i sekken. Så blır de veldig forundret, helt til jeg ikke klarer å holde meg lenger, og må levere børsten tilbake. Da ler de også, så jeg tror det er greit.

Nuvel. Jeg holder nok ut en dag til i byen - men snart prøver jeg nok å finne litt mindre steder, helst i nærheten av natur og sånn.

Vi snakkes. #8D)

Superhelt i Tyrkia

Som vi sier på tyrkisk: Merhaba!

Jeg oppdaget plutselig at jeg var i ferd med å få ikke noe å gjøre, samtidig som utsiktene til godvær i Jotunheimen de neste ti dagene var dårlige. Da var det bare én ting å gjøre, og det gjorde jeg.

Torsdag reiser jeg til Istanbul, den største byen (men ikke hovedstaden) i julenissens hjemland (bare slå opp Sankt Nikolas i Wikipedia). Hva jeg skal der å gjøre vet jeg ikke helt, men det jeg ikke vet har jeg antagelig bare godt av. Kanskje skal jeg reise til stedene som høres morsomst ut å besøke. Dermed ligger for eksempel Batman i sørøst-Tyrkia veldig godt an til å få besøk!

Det er ganske varmt og godt i Turist-Tyrkia nå, så for å få relativt levelige forhold kommer jeg nok til å reise til steder som ligger høyt til værs. De har fjell i alle størrelser opp til godt over 5000 meter, så det er nok bare å finne sin egen trivselshøyde.

Som forberedelser til reisen har jeg ikke lært meg å tegne, og så har jeg prøvd å lære meg litt tyrkisk. Det er ikke lett. Det eneste ordet jeg så langt har funnet på tyrkisk som ligner på noe som helst annet av språk er "greyfurt". Og selv det ligner ikke imponerende mye på grapefrukt, når jeg tenker meg om. Ikke er det særlig godt heller.

Men det går nok bra likevel. Og i så fall er jeg tilbake i Norge rundt 20. august.

Güle güle!

Sommeren nordpå

Etter en drøy uke med temperaturer rundt 30-tallet, ytterligere forsterket av at en gjeng polske bygningsarbeidere hadde pakket huset jeg bor i inn i stekefolie eller noe sånt, dro jeg rett og slett nordover helt til det ble nødvendig å ta på en genser.

Tilfeldigvis var det akkurat så langt nord som til Brønnøysund, hvor jeg heldigvis har foreldre som kan besøkes. Så det gjorde jeg. For å holde dem i form og i live så lenge som mulig (selv om de muligens mistenker det motsatte) så dro vi på tur nesten hver dag.

Resultatet ble mange bilder, mest fra fjellheimen på Sør-Helgeland. Fjellene er ikke så fryktelig høye, siden tregrensa der går omtrent ved toppen av trærne som står nede ved havet. Men det er uansett finfine omgivelser.

Jeg har fri en måneds tid til, men vet ennå ikke hva jeg skal bruke den til. Tyrkia står fremdeles høyt på prioriteringslisten, men både temperaturer der og flypriser dit tilsier at det kan være lurt å vente litt. Og er det noe jeg har mer enn nok av, i tillegg til sjokolade, navlelo, kattehår under sofaen, god samvittighet, penger og vaksiner, så er det heldigvis tid. Finner nok på noe annet nyttig og/eller morsomt i mellomtiden.

Jeg runder 30!

Endelig har jeg gjort ferdig hele Australia-bunken med bilder, og med New South Wales-bildene så har jeg kommet opp i 30 mer eller mindre forseggjorte bildereiser! Klikk på bilderemsa til høyre her for å se dem.

Jeg tror jeg skal rekke 100 før jeg må legge inn årene for godt, men vi får vel se.

Uansett, da var det gjort. Og for et par dager siden avviklet jeg foredraget mitt om Jotunheimstien for Turistforeningen på Frognerseteren. Det gikk faktisk bra, med sånn cirka fullt hus! Hvem skulle vel ha trodd at jeg, som gjennom det meste av 1980-årene satt inne foran en Commodore64 og ble maset på om at jeg burde gå ut og få meg litt frisk luft, skulle ende opp med å foredra for friluftsfantaster om livet i skogen? Ikke jeg, i hvert fall. Men sånn gikk det, og nå er jeg plutselig helt fri for forpliktelser frem til midten av august! Hurra!

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal bruke sommeren til. Jeg har litt lyst til å reise øst i Tyrkia, så jeg leser meg opp på det. Der har de såpass høye fjell at det ikke gjør noe om det er noenogførti grader nede ved havet. Men det kan like fort bli Japan eller Rondanestien i stedet, kjenner jeg. Eller noe helt annet.

Mens jeg funderer litt mer på det, så kan dere gjerne følge i mine fotospor gjennom utvalgte steder i New South Wales, her.


Det er litt for enhver smak, tror jeg. I hvert fall for de av dere som har sansen for dype skoger, søte insekter og australske kunstverk.

Ha en fin sommer, du også! #8D)

Azorterte bilder

Da var det gjort. Bildene fra Azorene er gjennomgått og for en stor del forkastet. Det som ble igjen kan du finne her.


Jeg var der i bare en uke, så jeg skal ikke felle noen dom over Azorene som reisemål. Likevel må jeg få si at jeg drar nok heller tilbake til Madeira en tredje gang før jeg prøver Azorene igjen.

Hvis man har tenkt å bruke ferien til å gå seg turer, så fungerer São Miguel greit. Det går buss til det meste av øya tidlig om morgenen, og så kan du bruke resten av dagen på å gå en rundtur og rekke ettermiddagsbussen tilbake. Eventuelt kan du rett og slett gå tilbake. Øya er ikke større enn at det stort sett er mulig om du bare er litt sprek. Ta med godt med niste, for det er langt mellom butikkene ute på bygda.

En ulempe med São Miguel er at det ser veldig fristende ut å gå overalt, for landskapet er åpent og innbydende. Men når man kommer nærmere så oppdager man at selv om det bare er få gjerder, så er det nok av hindringer. Vanligvis i form av massive, plantede tornekratt, som skal hindre kuene i å gå fritt dit hvor gresset er grønnest. Jeg fikk bruk for alt jeg hadde med av plaster, for å si det sånn.

Ellers var det en fin tur!

Anmeldelse av katt

Mens vi venter på at jeg igjen skal reise et sted, må jeg vel skrive om noe annet. Da er det jo heldig at fordi også andre bedriver reisevirksomhet har jeg nå testet katt i en uke. Her følger resultatene.

Jeg, som bor alene og så trangt at jeg sjelden har besøk, har antagelig ikke verdens strammeste standard for renhold i hjemmet. For meg er en kjapp rundvask annenhver uke eller så vanligvis mer enn nok.

Når man har katt er det ikke nok. Hvis man vil leve et tilnærmet normalt liv med katt i huset, så må det støvsuges minst tre ganger daglig. Hvilket ikke er særlig normalt i seg selv, spør du meg. Men det må til. Det tok bare to dager fra katten kom i hus til enhver flate i hele leiligheten var dekket med kattehår. Jeg fatter ikke hvordan den klarte det. Tilsynelatende lå den bare i vinduskarmen og slikket solstråler og sin egen endetarmsåpning.

En effekt av røytingen ble at jeg måtte spise mye kattehår mens testen pågikk. Det høres ekkelt ut, men hva skal man gjøre, da? Samme hva jeg berørte, inkludert duk og bukse, så endte jeg opp med kattehår på fingrene. Jeg prøvde å spise med kniv og gaffel, men det funket dårlig med for eksempel knekkebrød med potetgull og salami. Jeg trøstet meg med at kattehår visstnok inneholder mye D-vitamin.

Hemmeligheten bak hårspredningen kan godt være at katter er nattdyr. Det var lett å se. Dagen lang lå den og sov på de merkeligste steder. Så ble det mørkt, og etter en stund la også jeg meg. Da våknet katten. Den løp trolig flere kilometer hver natt. En prestasjon inne i en leilighet på tretti kvadratmeter, hvorav de fleste er dekket med inventar. Det er også en prestasjon å trampe såpass høylydt som denne katten i galopp klarte, sett i lys av at katten sikkert ikke veide så mye som to kilo engang.

Når katten ble lei av å løpe rundt ville den heller leke. Det signaliserte katten ved å finne frem esken den hadde med seg hjemmefra, en eske som for øvrig inneholdt flere leker enn jeg noensinne hadde da vi var ung. De fleste av lekene dens sa enten piiip-piiip eller lagde ringlelyd. Katten valgte en leke med passe mye lyd, tok den i munnen og kom inn på soverommet og lagde et helvete. Så våknet man, prøvde å stenge lyden ute, gav opp, og så lekte man med katten i ti minutter mens man bannet. Katten ble lei etter en stund, man sovnet, katten begynte å løpe igjen, og så var det snart klart for en ny lekestund.

Den eneste effektive måten å avspore en katt på er ved å gi den mat. Det funker, men har en rekke ulemper. For eksempel det at mat som katter liker typisk stinker jø! Og fyse! Du bør altså ikke planlegge å selv spise noe den nærmeste timen etter at du serverer mat til katt. En annen ulempe er at inne i kattemagen skjer det noe med maten som gjør at den stinker enda verre når den kommer ut igjen. For den kommer ut igjen, etter å ha formert seg inne i katten. Det kommer *mye* ut igjen.

Med litt flaks er katten vant til å finne seg en skoeske full av spesialsand når den skal slippe noe ut av tarmsystemet. Det å rydde opp etter en katt som har vært på do er likevel ikke helt trygt. I gamle dager brukte man en slags sand oppi doen. I våre dager bruker man en spesialvariant av "Den lille kjemiker". Det er noen hvite småstein som blir gule av kattepiss, så man ser når den må skiftes, og så er det en del blå steiner innimellom. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre, men jeg vet at de fester seg til kattedrit, og hvis man slenger kattedrit med blå stein på ned i do, så freser vannet i doen mer enn katten som ble testet selv noensinne gjorde. Hvis man følger nøye med så ser man også at en liten atomsopp danner seg nedi der. Det kan umulig være helt trygt.

Katt må ikke bare ha mat, men drikke også. Helst vann. Som jo er greit nok, for vann er det jo bare å hente i springen. Men det er et problem her også, som for alt jeg vet kanskje varierer litt fra katt til katt. Noen katter drikker nemlig tydeligvis bare rennende vann. Kanskje de tror at de er på fjelltur bare fordi de er i syvende etasje, og så har de hørt at man bare bør drikke vann som er i bevegelse. Så når katten jeg testet ble tørst, så sa den mjau, mjau, mjau, mjau, mjau, mjau helt til jeg skjønte hva den ville, og så måtte jeg skru på springen på badet. Ikke for mye og ikke for lite, men akkurat passe, sånn at katten kunne hoppe opp og drikke vann rett fra springen. Her burde produsenten ha lagt inn litt mer toleranse for vann i skål.

Jeg tror det får holde. Jeg kunne sagt mye om katters evne til å sove på tastatur, i vaskeservant og på durende kjøleskap, men det trengs neppe. De fleste skjønner vel allerede hvor dette bærer hen.

Oppsummering: Å ha katt får terningkast to. Det anbefales ikke, med mindre man trenger mye D-vitamin og gjerne vil ha en alternativ døgnrytme eller trenger en unnskyldning for å slippe å reise bort eller lese bøker i fred og ro.

PS: Det var nå litt koselig også, da. #8D)

Yngstemann paa oeya!

Hohoi! Her på Azorene går alt fint, bortsett fra at jeg har fått bruk for alle klærne jeg hadde med. Og ofte alle på en gang!

Likevel, jeg klarer meg fint med 15 grader og iskald vind, i hvert fall så lenge det ikke regner. Jeg holder varmen ved å gå rundt her og fundere. For eksempel på hva han tenkte på, han fyren som lanserte slagordet "The Azores - Taste Them!"

Antagelig tenkte han mer på å friste folk til å prøve den hjemmelagde maten til tante Maria, enn på hvordan det egentlig høres ut når man sier det på engelsk. Eller kanskje det bare er jeg som uttaler Azores helt feil.


Jeg har fått et fint sted å bo, midt i gamlebyen i Ponta Delgada. Det er et enkelt sted, men bryllupsuite, det har de. "Plus four square metres of bed to remember together for a life time!", som de reklamerer med. Ingen grunn til å forlate senga når man er på bryllupsreise på Azorene, altså.

Hvis man nå likevel gjør nettopp det, er det altså best å være forberedt på litt kulde. Sånn som en fyr på bussen her ikke var. Han frøs kraftig på grunn av ventileringen på bussen, så han trykket og trykket på "STOP"-knappen over seg for å skru av kaldlufta. Og det fortsatte han med helt til sjåføren kom bak og truet ham med bank hvis han ikke holdt opp. Håper han fyren skulle til endeholdeplassen, da. Haha. "Ass Sores endeholdeplass". Jaja.

I går var det stor festivitas i byen. Hele tre musikkorps defilerte langs havnepromenaden og spilte den samme sangen om og om igjen. Jeg vet ikke hva de feiret, men plakatene sa at det var 35-årsjubilueum for 25. april. Hm. Selv her ute i havgapet må det da ha vært 25. april mer enn 35 ganger? Eller? (Redigering i ettertid: Det var visst det relativt fredelige militærkuppet i 1974, også kalt nellikrevolusjonen, de feiret. Hendelsen tok Portugal over fra diktatur til demokrati: http://en.wikipedia.org/wiki/Carnation_Revolution.)

São Miguel er ei lita øy, så de sløser ikke med plassen, unntatt i sengene på bryllupssuiter, muligens. For eksempel er fortauene maksimalt 25 centimeter brede (her gjelder "Survival of the slimmest"!), og veiene er akkurat bare så brede at det er helt uaktuelt med sidespeil på bilene. Unntatt på buss. Der andre ikke engang kan ha sidespeil, klarer bussjåførene fint å kjøre to busser i bredden uten å bulke.

Ikke at jeg har fått nyte så mye av det ennå. I går stod jeg og ventet på buss, og siden jeg tross alt er i Portugal syntes jeg ikke det var noe rart at bussen var 5-10-15-20 minutter forsinket. Til slutt kom en innfødt og lo av meg og sa at det nettopp hadde kommet to cruiseskip til øya, så noen buss kunne jeg bare glemme.

Alle busser var nemlig inkalt til aa kjøre tjukke amerikanere fra keramikkverksted til ananasfarm til teplantasje til broderisjappe til souvenirbutikk og tilbake til båten hele den dagen. Eller, han sa ikke "tjukke amerikanere". Han sa "amerikanske griser". Og senere på dagen så jeg hva han mente.

Håper de ikke hadde med seg svinepest til øya, for jeg har nemlig mer enn nok av snørr i nesa allerede.

Lykke til, dere også!

Rekognovalesens

Hoho! Det var farlig nært at det ble Ibiza likevel!

Plutselig fikk jeg ordentlig fri, men da var det bare åtte dager til jeg skal være foreldrevakt og ti dager til jeg skal være kattevakt, så luken min å reise i var litt trang. Det stod mellom São Miguel (Azorene), Mallorca eller ikkeno tur. Så det ble det første.


(Bildet er fra Madeira, men det er vel same same, only different, tenker jeg.)

Så torsdag formiddag tar jeg flyet til Ponta Delgada. Tipper det skjer mye spennende der på denne tiden av året. Pensjonistkongress, blomsterseminar, heklekurs og lange diskusjoner om været, bare for å nevne noen av høydepunktene.

Det får ikke hjelpe. Jeg trenger en tastaturfri uke etter all bilderedigeringen i det siste. Alt jeg skal trykke fremover er på utløserknappen på kameraet mitt, og eventuelt på do, men det tviler jeg på. Azorene er Portugal, og der vet de å lage mat på ordentlig vis. Baccalao, for eksempel. Eh... Eller kanskje noe annet, noe hvor råvarene helst ikke skal henge ute i sola i noen måneder før de tilbereder det.

Og så skal jeg lage et foredrag om noe som er langt og grønt og fullt av ull. Mer om det når jeg er tilbake. Imens kan dere jo gjette hva det kan være for noe.

Jaja. Men da blir jeg borte en ukes tid. Habra så lenge!

Over stokk og stein

Bokstavelig talt. Sånn tror jeg fint oppholdet mitt på Tasmania kan oppsummeres med bare fire ord. "Det var mye gåing" funker også. Jeg kan også rekapitulere det hele uten å bruke ord i det hele tatt, for nå har jeg plukket ut 96 bilder til å gjøre jobben.


Det handler altså om at jeg tok båten fra Melbourne til Tasmania for å virre rundt i noen nasjonalparker på øya. Der fant jeg firkantet wombatbæsj, isbiter på stranda (som riktignok viste seg å være knuste, men likevel fullt funksjonelle brennmaneter), planke-motorveier over fjellvidda, roboter som tømte søpla og en sommerlig snøstorm. Utlandet er et merkelig sted.

Bildene finner du ved enden av regnbuen, og her.

Ellers har jeg det bra. Nå er det bare cirka tusen bilder igjen i bunken (fra New South Wales), og når de er unnagjort kan jeg kanskje komme litt videre i livet. Jeg er usikker på hva mitt neste prosjekt skal være, men av uforklarlige årsaker har jeg bare seksti arbeidsdager igjen i år, så noe må jeg jo finne på.

Jeg tror ikke det blir Ibiza.

Ha en fin etter-påske! #8D)

Bjørn

Australiabilder, del 2

Her jobbes det på spreng, kan dere tro! Nå har jeg kommet enda lenger ned i bildebunken fra Australia-turen. Jeg forkastet nesten 97 prosent av bildene jeg tok i området sør for Perth, men det som ble igjen tåler dagslys, tror jeg.


Jaja. I hvert fall, hvis du liker store trær og glattskurt stein, da kan det godt hende du vil synes at det er verdt å kikke igjennom dette galleriet.

Så var det Tasmania, da...

Australiabilder, del 1

Sånn. Da har jeg kommet omtrent en tredjedel ned i bildebunken fra Australia-turen min nylig. Den delen av reisen henger sammen som en enkeltstående rundtur i Vest-Australia nord for Perth, så jeg har laget et eget galleri for de bildene.


Motivene handler, neppe overraskende, stort sett om friluftsliv i fine, men ofte også lite gjestmilde omgivelser. Min drømme-Australia-opplevelse, på en måte. Rød sand, rare dyr og fugler, mystiske spor i sanden og ting menneskeheten bare nylig har oppdaget.

Bildene er her.

Jaja. Så var det tilbake til arbeidet med resten av bildene...

Bjørn

Regnskapets time

(Eller: Hvorfor Australias turistindustri sliter.)

Nå kommer jeg snart til å publisere diverse bilder og tekst fra mine ti uker i Australia nylig. Og når jeg gjør det kommer jeg antagelig til å få en del e-post med spørsmål om reisen min. Mange av spørsmålene kommer til å handle om hva reisen kostet.

Vanligvis pleier jeg å svare at jeg egentlig ikke vet helt. Jeg setter aldri opp noe budsjett for turene mine. Jeg bare betaler det det koster for å komme dit jeg vil og gjøre det jeg får lyst til. Men på denne turen gikk jeg konstant med en slags følelse av at jeg brukte mer penger enn jeg pleier, og kanskje mer enn jeg burde.

Nå har jeg kikket på kontoutskriften min for perioden jeg var i Australia, og jøje meg, jeg brukte jammen penger, ja! Ikke at jeg klager, såklart. Denne reisen gav meg mange av de der øyeblikkene av lykke som antagelig er hovedgrunnen til at jeg reiser. Men når jeg ser på det i ettertid, så er det ingen tvil om at for de pengene kunne jeg jammen gjort mye flott andre steder i verden i stedet!


Så for de av dere som funderer på å ta dere en tur til Australia, følger her noen kjedelige men forhåpentligvis nyttige fakta om hva en tur som min koster.

NB! Jeg er veldig selv-aktivert. Hvor enn jeg reiser så finner jeg på noe å gjøre på egen hånd. Vanligvis bare går jeg rundt og observerer, og koser meg med det. Jeg gjorde ingen fallskjermhopp, strikkhopp, cruise eller turer med guide, og jeg deltok i veldig liten grad i de utallige, ofte overprisede aktivitetene for ryggsekkreisende, som tilbys overalt i Australia. Sånn sett har jeg antagelig reist på ganske lavbudsjett.

Vil du ha et eksempel på hva sånne overprisede aktiviteter kan være? Vel, hvis du drar til Sydney oppdager du fort Harbour Bridge, og antagelig tenker du at det hadde sikkert vært fint å gå opp der og se utover byen. Og gjett hva? Det kan du gjøre! Hvis du er villig til å bruke tre og en halv time på det, inkludert et lite sikkerhetskurs og tiden det tar å få på seg kjeledress og vernesko. Det koster "bare" 850 kroner. For å gå i trapper! Med mindre du har lyst til å gjøre det ved solnedgang, da. For da koster det 1125 kroner. Eller hvorfor ikke gjøre det ved soloppgang? Jo, fordi da koster det sinnsyke 1333 kroner! Og ennå har jeg ikke nevnt at på turen får du ikke lov til å ta med deg eget kamera. Du er derimot mer enn velkommen til å betale en stiv pris for en kopi av bildene som "bro-turlederen" din tar underveis.

Det mest fantastiske med brobestigningen i Sydney er ikke prisen de tar for det, eller utsikten fra toppen, men det faktum at siden de startet med slike turer i 1998 har to millioner turister gjort turen! Ikke verst for en bro som kostet bare 10 millioner australske dollar å bygge (i 1932).

Det er lett å bruke en formue selv om du holder deg borte fra byene og i stedet bruker tiden din på turer i Australias mange fantastiske landskap. En guidet tur gjennom Tasmanias villmark koster typisk åtte til tolv tusen kroner for 5-7 dager. Ok, det kan hende du får overnatte på hytter med vinkjeller og boblebad, men det er likevel en avsindig pris å betale for å nyte av en natur som i utgangspunktet ble skapt gratis.

Vi som er fra Norge skjønner jo at prisen for å bevare en høy levestandard er nettopp høye priser på det meste. Men de fleste som har begrensede midler å reise for er fornuftige nok til å holde seg unna Norge. Australia, derimot, virker det som om stort sett alle som tar seg en tur Jorda rundt besøker, og der bruker de halve budsjettet sitt på å gjøre vanligvis forbausende lite. De kunne fått SÅ mye mer for pengene sine andre steder i verden!

Nuvel. Her er noen tall fra meg. Jeg oppgir tallene i australske dollar, AUD, sånn at de kanskje ikke blir fullt så sårbare for valutasvingninger som hvis jeg hadde brukt kroner.

Samlede utgifter, inkludert alt: About AUD 10000 (i mars 2009 tilsvarer det cirka 45000 kroner).
Gjennomsnittlig forbruk pr dag (jeg var borte i 70 dager), inkludert flybillett fra Norge: AUD 140.
Gjennomsnittlig forbruk, uten flybilletten fra Norge: AUD 101.

Flybillett til/fra Australia
Jeg reiste med British Airways i høysesongen og fløy Oslo - Perth og Sydney - Oslo: AUD 2800. Lavere priser har vært tilbudt senere, men bare det å komme seg til og fra Australia kostet meg altså rundt en fjerdedel av totalutgiftene. Når det er sånn gir det mening å bli der en stund og se mye.

Overnatting
Inkludert en del netter i telt i bushen: AUD 1100. På mindre steder bodde jeg for 20-25 dollar pr natt, på større steder kostet det litt mer, 30-35 dollar. Det finnes litt billigere vandrerhjem og ungdomsherberger nesten overalt, men jeg foretrekker trygge og rolige steder, og de koster ofte litt mer. Ofte er det YHA-vandrerhjem jeg velger.

Mat
Jeg vet ærlig talt ikke helt hvor mye av det jeg brukte som gikk til mat og drikke. Et måltid fast food kostet typisk AUD 10 (pizza, hamburger, kebab, kylling). Å spise på en litt ordentlig restaurant kostet typisk rundt det dobbelte av det. Man kan lage mat selv på vandrerhjemmene, men det lønner seg bare hvis man finner noen å dele matlagingen og innkjøpene med.

I Vest-Australia er det mange små steder langt fra alt, og der koster dagligvarer MYE mer enn de koster inne i byene og på østkysten. Det lønner seg å handle mye i butikkene til de store matvarekjedene når man kan. Aktuelle kjeder er typisk Coles, Woolwoorths og IGA.

For meg er sjokolade essensielt, og det er litt dyrt i Australia. Heldigvis har kjedebutikkene ofte tilbud på store sjokoladeblokker (200-250 gram for 12-20 kroner).

Transport
Det å komme seg rundt i Australia blir fort dyrt. Det er enorme strekninger som skal tilbakelegges, og konkurransen om kundene er ikke stor. Man kan fly langt ganske billig, men da går man også glipp av alt man kan se på underveis.

Greyhound er et bra busselskap, men hvis du skal til steder litt utenfor hovedferdselsårene så har de en håpløs rutetabell. Jeg valgte i stedet å reise med Easyrider Tours. De selger billett fra A til B, og så kan man gå av og på bussen der man vil underveis, de kjører innom mange av de stedene som man virkelig vil se, og de har busser som går på tider av døgnet som gjør at man får med seg mest mulig. Ulempen med dem er bare at det koster litt mer enn Greyhound, og sjansen for at bussen bryter sammen er vel strengt tatt litt større også. #8D)

Min Easyrider-billett fra Perth til Broome kostet cirka 750 AUD for 7 reisedager med selvvalgt antall stopp, og tilsvarende billett i et triangel på tre dager sør for Perth kostet AUD 320.

Jeg gjorde noen innenriksflyvninger også: Broome - Perth for AUD 165. Perth - Melbourne for AUD 120. Hobart - Melbourne for AUD 150. Jeg fant billettene via www.webjet.com.au, og det lønnet seg virkelig å kjøpe billett minst en uke før avreise.

Jeg tok ferge fra Melbourne to Tasmania, og jeg var heldig og fant en restplass på en dagseiling for AUD 45. Vanlig pris én vei er AUD 128, eller AUD 179 i høysesongen.

Jeg tok tog fra Sydney til Blue Mountains, og det var rimelig, under AUD20. Tog brukte jeg også derfra til Port Macquarie og tilbake til Sydney etterpå, for cirka AUD 70 hver vei. I tillegg tok jeg en nattbuss fra Melbourne til Sydney, og det kostet AUD 75. Jeg reiste med Firefly, men Greyhound tilbyr omtrent samme reise for samme pris.

Underveis på reisen min fant jeg på at jeg ville gå "Overland Track", en langtur i fjellene i Tasmania. Å få vandretillatelse kostet AUD 150. Da kunne jeg gå så lenge jeg ønsket, men jeg måtte starte på en gitt dag. For å få lov til å gå måtte jeg ha "ordentlig utstyr". Det var midt på sommeren, men det ble likevel stilt krav om at jeg måtte ha eget telt og varmt og vindtett regntøy. Jeg kjøpte det så billig som jeg kunne finne det, og det endte med å koste meg cirka AUD 275.

Sånn. Det var det. Nå håper jeg du tenker deg godt om før du reiser til Australia. Det er et supert reisemål, men det er da også resten av verden, og for store deler av resten av verden kan du klare deg med mye mindre penger... #8D)

God tur, hvor du enn drar!