Huhei!
Har hatt en skikkelig udramatisk dag. Ingen skuddvekslinger, ingen nesten-drukninger, ikkeno action. >( Men saann er det naa, og det faar vi bare ta med oss til neste dag.
Har vaert paa dagstur med en gjeng brasilianske pensjonister. Jeg gav dem bakoversveis (paa det som var igjen) to ganger. Foerst med aa vise dem en iPod Touch, hvor det gaar an aa dra bilder frem og tilbake paa skjermen paa elegant vis, og deretter ved aa vise dem bilder av vinter-Norge paa den. Stakkars jaevel som maa bo i et saa kaldt og faelt land, sa de, og syntes jeg var smart som dro til Brasil. Litt enig med dem.
Foerst stoppet vi i Morro Branco, som betyr Hvit Moro, og er hovedsetet for Soer-Amerikas Ku Klux Klan. Neida. Morro betyr hoeyde eller fjellside eller noe saant, og den hvite sanden paa hoeyden har vaert et landemerke for folk som har padlet rundt i uthulede trestammer her i milliarder av aar. Veldig fint, med en labyrint av smale ganger i erodert sandgrunn aa gaa seg vill i. Blir fine bilder, tror jeg.
Saa var det videre til Canoa Quebrada, som er en strandferieby av fint brasiliansk merke. Masse nesten-hippier, masse surfenisser, masse rumpeballer og masse strandjeeper som suser frem og tilbake hele tiden. Og varmt og deilig hav aa bade i. Saa det var en fin dag.
For en saann dag er det viktig aa vaere riktig utstyrt. For eksempel trenger man solkrem. Som er ganske dyrt her i landet ogsaa, fort vekk en droey femtilapp for en 150milliliter-flaske. Heldigvis har de snille supermarkeder her, saa i stedet for aa betale hele femtilappen paa en gang, kan man betale bare 10 kroner, og saa resten i avdrag paa fem kroner av gangen spredt over et helt aar. Samme hvor lite det koster det man trenger, saa stiller supermarkedet opp og tilbyr det paa avbetaling. Sier litt om oekonomien til folk her...
I morgen baerer det som sagt til Jericoacoara. Vet ikke helt hvor mye Internett de har der, for det gaar i hvert fall ikke vei dit. Strandjeep over oerkenen blir sikkert en fin tur.
Habra saa lenge!
Bjoern
fredag, februar 29, 2008
onsdag, februar 27, 2008
Tua Nenem
Huhei! Jeg er fremdeles i Brasil og fremdeles i live, men det er visstnok ikke min egen skyld. La oss ta det fra begynnelsen.
Vaaknet saann passe jetlagget i morges litt etter fem, og gikk meg tur i byen mens det var stille, i graalysningen. Fint og rolig, bare litt slitsomt aa maatte gaa sikksakk mellom alle uteliggerne som sov paa fortauene. Jeg foelte meg helt trygg, for alle husene var enten sjarmerende forfalne fra attenhundretallet eller pastellmalte nybygg.
Og det gikk bra, saa jeg kom meg tilbake til vandrerhjemmet til frokost. Da turistinformasjonen aapnet gikk jeg dit og spurte hva man kunne gjoere her i byen paa en dag som i dag. Dra paa stranda, sa de. Jaha, sa jeg. Er det trygt aa gaa langs strendene her, da? Jada. Trygt som bare det, sa de. I ettertid tror jeg kanskje at damen paa turistinformasjonen ikke helt forstod hvor langt jeg er vant til aa gaa. Antagelig mente hun strekningen rett utenfor kontoret hennes.
Men jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Fine strender her, skal jeg hilse og si. Men etter en stund ble det litt industriomraadeaktig, og det var lite med folk rundt meg. Og de som var der, de kikket rart paa meg og skar liksom halsen over seg med fingrene og viftet med pekefingeren og lagde pistol med fingrene sine. Det er sjelden et godt tegn, men jeg har jo aldri vaert her i byen foer, saa jeg gjettet at det var saann de hilste, og smilte og skar over halsen paa meg tilbake. La meg legge til at de lager pistoltegn her ikke ved aa holde tommelen opp og peke med en finger mot deg. Neida. De peker med TO fingre mot deg. Saa her er nok folk vant til dobbeltloepede skytevaapen.
Saann fortsatte det, helt til plutselig kom det en politibil forbi, og satte paa sirenen og tok en hoeyst ureglementert u-sving og kjoerte bort til meg. Heihei konstabel, sa jeg. Hva i helvete gjoer du her?? sa han. Det viste seg at det nok ikke var helt trygt aa vaere der. Men politiene hadde ikke lov til aa kjoere meg noe sted uten at jeg gjorde et lovbrudd foerst. Saa jeg fikk knuse en rute, sa de. Men det ville jeg ikke. Og egentlig sa de ikke det heller, altsaa. I stedet begynte jeg aa gaa forsiktig tilbake den veien jeg hadde kommet, og saa kjoerte politibilen en meter bak meg. Saann holdt vi paa i fem minutter, og jeg foelte meg i grunnen ganske trygg med saann eskorte. Men herligheten tok slutt. Vi moette en drosjefyr, og han fikk i oppdrag aa kjoere meg til et trygt sted. Det laa tredve kroner unna, saa jeg var nok bra midt oppi en fael bydel, ja. Men det endte godt!
Vel, hm, det var ikke saa dramatisk som jeg sikkert fikk det til aa hoeres ut. Men naa vet dere i hvert fall at Fortaleza virker veldig trygg og koselig, men det er ikke sikkert at hele Fortaleza er det likevel.
I morgen skal jeg til noen strender et godt stykke soer for byen, og neste dag drar jeg videre til Jericoacoara, som jeg haaper heter det fordi de har mye kakaoboenner og sjokolade der. Men antagelig er det bare et strandsted, det ogsaa.
Ha en finfin dag, med eller uten eskorte!
Bjoern
Vaaknet saann passe jetlagget i morges litt etter fem, og gikk meg tur i byen mens det var stille, i graalysningen. Fint og rolig, bare litt slitsomt aa maatte gaa sikksakk mellom alle uteliggerne som sov paa fortauene. Jeg foelte meg helt trygg, for alle husene var enten sjarmerende forfalne fra attenhundretallet eller pastellmalte nybygg.
Og det gikk bra, saa jeg kom meg tilbake til vandrerhjemmet til frokost. Da turistinformasjonen aapnet gikk jeg dit og spurte hva man kunne gjoere her i byen paa en dag som i dag. Dra paa stranda, sa de. Jaha, sa jeg. Er det trygt aa gaa langs strendene her, da? Jada. Trygt som bare det, sa de. I ettertid tror jeg kanskje at damen paa turistinformasjonen ikke helt forstod hvor langt jeg er vant til aa gaa. Antagelig mente hun strekningen rett utenfor kontoret hennes.
Men jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Fine strender her, skal jeg hilse og si. Men etter en stund ble det litt industriomraadeaktig, og det var lite med folk rundt meg. Og de som var der, de kikket rart paa meg og skar liksom halsen over seg med fingrene og viftet med pekefingeren og lagde pistol med fingrene sine. Det er sjelden et godt tegn, men jeg har jo aldri vaert her i byen foer, saa jeg gjettet at det var saann de hilste, og smilte og skar over halsen paa meg tilbake. La meg legge til at de lager pistoltegn her ikke ved aa holde tommelen opp og peke med en finger mot deg. Neida. De peker med TO fingre mot deg. Saa her er nok folk vant til dobbeltloepede skytevaapen.
Saann fortsatte det, helt til plutselig kom det en politibil forbi, og satte paa sirenen og tok en hoeyst ureglementert u-sving og kjoerte bort til meg. Heihei konstabel, sa jeg. Hva i helvete gjoer du her?? sa han. Det viste seg at det nok ikke var helt trygt aa vaere der. Men politiene hadde ikke lov til aa kjoere meg noe sted uten at jeg gjorde et lovbrudd foerst. Saa jeg fikk knuse en rute, sa de. Men det ville jeg ikke. Og egentlig sa de ikke det heller, altsaa. I stedet begynte jeg aa gaa forsiktig tilbake den veien jeg hadde kommet, og saa kjoerte politibilen en meter bak meg. Saann holdt vi paa i fem minutter, og jeg foelte meg i grunnen ganske trygg med saann eskorte. Men herligheten tok slutt. Vi moette en drosjefyr, og han fikk i oppdrag aa kjoere meg til et trygt sted. Det laa tredve kroner unna, saa jeg var nok bra midt oppi en fael bydel, ja. Men det endte godt!
Vel, hm, det var ikke saa dramatisk som jeg sikkert fikk det til aa hoeres ut. Men naa vet dere i hvert fall at Fortaleza virker veldig trygg og koselig, men det er ikke sikkert at hele Fortaleza er det likevel.
I morgen skal jeg til noen strender et godt stykke soer for byen, og neste dag drar jeg videre til Jericoacoara, som jeg haaper heter det fordi de har mye kakaoboenner og sjokolade der. Men antagelig er det bare et strandsted, det ogsaa.
Ha en finfin dag, med eller uten eskorte!
Bjoern
Forterealeza!
Skal si jeg kan det der med aa reise! Naa er jeg over alle hauger, ute ved Syd-Atlanteren et sted, og alt har gaatt som smurt.
Aa reise med charterfly til Brasil er stort sett greit. Litt rare medpassasjerer, men pytt. Det er alt fra gjengmedlemmer med svaere tatoveringer paa halsen, som er dritnervoese for om de slipper inn i Brasil eller ikke fordi de ser saa skumle ut, via eldre menn fra Norge med en god del yngre koner fra Brasil og en haug smaaunger, til homsepar som er inntil det parodiske utstudert ikke-heteroseksuelle. Sleng paa et par "gutteturgjenger" paa 45, hvor alle kaller hverandre Laffen og Torro og Kinky og saann, og en og annen riking som skal ned og se til huset sitt som visstnok passes av apekatter som man ikke kan stole paa, saa har du hele klientellet. Og saa meg, da.
Etter aa ha reist med fly i seks timer og saa i seks timer til var jeg helt hekta, saa jeg kastet meg rett paa enda et fly. En droey time opp til Fortaleza gikk fort, og naa er jeg her, midt i en by som proever aa vaere Copacabana, og som klarer det ganske langt paa vei. Svaere, flotte strender midt i byen, og masse utringninger. Jeg bor paa vandrerhjem helt nede paa stranda, og har tenkt aa bevilge meg en hviledag i morgen. Eller, hviledag og hviledag. Jeg skal nok legge litt energi i aa studere brasiliansk bademote. Aa doemme etter all joggingen og power-walkingen langs stranda her i ettermiddag, saa blir det nok en god opplevelse.
Saa alt er altsaa vel. Ikke mye vinter her, det naermeste vintersport jeg kommer er a-bakka-ski, som saavidt jeg har klart aa bringe paa det rene betyr ananas. Har spist et par allerede, og naa skal jeg bare spise en svaer maiskolbe til foer jeg legger meg, saa er jeg helt sikker paa at jeg faar mageknip ganske snart. De har store porsjoner i Brasil.
Fornoeyd hilsen Bjoern
Aa reise med charterfly til Brasil er stort sett greit. Litt rare medpassasjerer, men pytt. Det er alt fra gjengmedlemmer med svaere tatoveringer paa halsen, som er dritnervoese for om de slipper inn i Brasil eller ikke fordi de ser saa skumle ut, via eldre menn fra Norge med en god del yngre koner fra Brasil og en haug smaaunger, til homsepar som er inntil det parodiske utstudert ikke-heteroseksuelle. Sleng paa et par "gutteturgjenger" paa 45, hvor alle kaller hverandre Laffen og Torro og Kinky og saann, og en og annen riking som skal ned og se til huset sitt som visstnok passes av apekatter som man ikke kan stole paa, saa har du hele klientellet. Og saa meg, da.
Etter aa ha reist med fly i seks timer og saa i seks timer til var jeg helt hekta, saa jeg kastet meg rett paa enda et fly. En droey time opp til Fortaleza gikk fort, og naa er jeg her, midt i en by som proever aa vaere Copacabana, og som klarer det ganske langt paa vei. Svaere, flotte strender midt i byen, og masse utringninger. Jeg bor paa vandrerhjem helt nede paa stranda, og har tenkt aa bevilge meg en hviledag i morgen. Eller, hviledag og hviledag. Jeg skal nok legge litt energi i aa studere brasiliansk bademote. Aa doemme etter all joggingen og power-walkingen langs stranda her i ettermiddag, saa blir det nok en god opplevelse.
Saa alt er altsaa vel. Ikke mye vinter her, det naermeste vintersport jeg kommer er a-bakka-ski, som saavidt jeg har klart aa bringe paa det rene betyr ananas. Har spist et par allerede, og naa skal jeg bare spise en svaer maiskolbe til foer jeg legger meg, saa er jeg helt sikker paa at jeg faar mageknip ganske snart. De har store porsjoner i Brasil.
Fornoeyd hilsen Bjoern
mandag, februar 25, 2008
Trikkan i Banana
Hohoi! Da stikker jeg straks avgårde til Brasil, etter å ha snappet opp en superbillig restplassbillett innimellom at jeg rullet i gang snøballen som også heter "One for the Road".
Altså boka mi i engelsk utgave. Den har fått hjemmeside, den kan fås gratis og den kan kjøpes.
Flyet går til Recife, men der har jeg ikke tenkt å være særlig mange minutter. Drar nordover rett gjennom landet, til jeg møter havet igjen, og så følger jeg kysten tilbake. Kanskje. Det er mange muligheter i et land som Brasil, så kanskje gjør jeg noe helt annet. Følg med her i bloggen, så vet du sånn cirka hvor jeg er.
Men nå MÅ jeg pakke!
Habra!
Bjørn
Altså boka mi i engelsk utgave. Den har fått hjemmeside, den kan fås gratis og den kan kjøpes.
Flyet går til Recife, men der har jeg ikke tenkt å være særlig mange minutter. Drar nordover rett gjennom landet, til jeg møter havet igjen, og så følger jeg kysten tilbake. Kanskje. Det er mange muligheter i et land som Brasil, så kanskje gjør jeg noe helt annet. Følg med her i bloggen, så vet du sånn cirka hvor jeg er.
Men nå MÅ jeg pakke!
Habra!
Bjørn
mandag, februar 04, 2008
Snart påske!
Nå har jeg tatt bort julepynten (dvs lagt den lille nissefiguren tilbake i skuffen), så da er det på tide å ta påskeferie. Og bra er det, for nå finnes det en forhåpentligvis akseptabel prøveutgave av boka mi i engelsk versjon, og den er på vei til meg!
Så nå jobber jeg meg ferdig med første jobbøkt for året, så jeg kan drive med litt bokpushing de neste ukene. Eller kanskje jeg bare rømmer avgårde. Det er nok best, for hvis jeg er riktig uheldig så blir jeg veldig snart presentert som spyposesamlermannen på et ikke nærmere spesifisert program på riksdekkende televisjon, og da kan det være greit å være for eksempel i Suriname eller Principé frem til det verste kjøret legger seg. Vi får se.
Ikke for det, jeg begynner å bli vant med kvasikjendis-status nå. Jeg aner ikke hvor mange som har sett nyttårsbildet mitt nedenfor, men noen hundre tusen må det ha vært. Heldigvis var det ikke mer enn drøyt halvparten av dem som mailet meg og ba om å få tilsendt bildet i høyere oppløsning. Det var travle dager, det!
Men det kunne vært verre. I mange tilfeller ble jeg kreditert rundtom på blogger og nettsteder som mesterfotografen Bjørn Christian Tørr, som er den mest pragmatiske stavemåten av etternavnet mitt jeg har sett på lenge. Men pytt, det var jo ganske nært, og reduserte antagelig mengden mail til meg noe, så det er helt greit.
Det var mye rar diskusjon rundt bildet. Se for eksempel Nettavisen, Digg, Reddit, Pizdaus, Gizmodo (bonus: spansk variant), en eller annen australsk skiforening, en gjeng flyfantaster og så videre og så videre.
Jaja. Men altså, nå skal jeg har fri i noen uker. Du skal ikke se bort fra at det betyr at det kommer litt reiseblogging her snart. Følg med! #8D)
Bjørn
Så nå jobber jeg meg ferdig med første jobbøkt for året, så jeg kan drive med litt bokpushing de neste ukene. Eller kanskje jeg bare rømmer avgårde. Det er nok best, for hvis jeg er riktig uheldig så blir jeg veldig snart presentert som spyposesamlermannen på et ikke nærmere spesifisert program på riksdekkende televisjon, og da kan det være greit å være for eksempel i Suriname eller Principé frem til det verste kjøret legger seg. Vi får se.
Ikke for det, jeg begynner å bli vant med kvasikjendis-status nå. Jeg aner ikke hvor mange som har sett nyttårsbildet mitt nedenfor, men noen hundre tusen må det ha vært. Heldigvis var det ikke mer enn drøyt halvparten av dem som mailet meg og ba om å få tilsendt bildet i høyere oppløsning. Det var travle dager, det!
Men det kunne vært verre. I mange tilfeller ble jeg kreditert rundtom på blogger og nettsteder som mesterfotografen Bjørn Christian Tørr, som er den mest pragmatiske stavemåten av etternavnet mitt jeg har sett på lenge. Men pytt, det var jo ganske nært, og reduserte antagelig mengden mail til meg noe, så det er helt greit.
Det var mye rar diskusjon rundt bildet. Se for eksempel Nettavisen, Digg, Reddit, Pizdaus, Gizmodo (bonus: spansk variant), en eller annen australsk skiforening, en gjeng flyfantaster og så videre og så videre.
Jaja. Men altså, nå skal jeg har fri i noen uker. Du skal ikke se bort fra at det betyr at det kommer litt reiseblogging her snart. Følg med! #8D)
Bjørn
Abonner på:
Innlegg (Atom)