Guriatemalla!

Nytt stempel i passet, og nye bulker i hodet. Først pga litt humpete guatemalansk landevei, og så etter galmannsbåtkjøring på guatemalansk innsjø. Pyttsann. Det er det da verdt.

Avslutningen på første runde av Mexico var veldig bra. Fra San Cristobal kan man gjøre mange fine dagsturer. Jeg gjorde en til Canyon Sumidero, som er tusenmetersvegger langs en elv. Veggene kunne vaert enda høyere, hadde det ikke vært for at mexingene har bygget et vannkraftverk og en demning i enden av elvedalen. Ingen som mumler noe om miljøvern her, selv om langs canyonen var det både iguaner, krokodiller (som heter kokodriller paa mexispansk, og det er jo litt artig) og andre rare dyr å se. Veldig fint.

En annen dagstur var enda finere, særlig siden vi ikke ble fanget og spist av lokalbefolkningen, klitzhklatshk-indianerne, eller hva de het. En dressert en tok oss med opp dit i minibuss, og dro oss inn i huset til familien hans. Der hadde de både tre senger, et alter med Jesus, Maria og de tolv jaguarene og dovendyrene, kjøkkenutstyr som var 30 år gammelt, men som like godt kunne vaert 2000 år gamle, og gamle koner som satt og lagde klær med mønstre som tatt ut av en Commodore 64. Skikkelig firkantete. Men det var artig det, altså.

Enda artigere var det å gå i kirka der. De har droppet å sette inn benker, i stedet har de fylt hele gulvet med barnåler fra furu. Og for at ikke brannfaren skal bli for liten, setter de stadig opp tusenvis av små stearinlys som de brenner opp så fort de bare klarer. Veldig fint å se på, selv om det gjør at indianerkirkene ikke akkurat har den svalende effekten som andre kirker i tropene gjerne har. Jeg overdriver ikke når jeg sier tusenvis, altså. Til å fremskynde brannene har de et lite orkester, tre mann på gitar, en på tromme og en på trekkspill, som går rundt og sparker borti lysene mens de spiller.

Aller artigst var det å se alle indianerne som kom inn med hver sin toliters flaske Cola og satte i gang med å bælje ned flaskeinnholdet. Det utløste selvfølgelig noen førsteklasses Cola-rap, som i mayaenes verden ikke er Cola-rap, men onde ånder som kommer ut og gjør sjelen deres renere. Dem om det. Flott var det i alle fall.

Nå er jeg altså i Guatemala, ved Atitlan-sjøen. Veldig fint sted å gå turer, med konstant utsikt til tre svære vulkaner rett i nærheten. Håper å få gått opp på en av dem i morgen, men vi får nå se hva slags vær det blir. Fint å sitte på stranda og se lynnedslagene falle i hopetall om kvelden. Ikke så fint om dagen.

Det får holde som livstegn i denne omgang. Habra så lenge!

El Oso

Los Loboso

Hepp,

Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.

De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.

Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.

Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.

Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.

Chiapas,

Bjørñ

Maxico

Det er helt fortvilet. Alt går greit og hele landet virker å være på greip, så jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive om turen til Mexico så langt. Unntatt det.

Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.

Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.

Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.

Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.

Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.

Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.

Habra så lenge!

Bjørn

¡Guau!

Sånn. Endelig er alt klart. Nå får kakerlakkene her hjemme smøre brødskiva si sjøl i noen uker.

Jeg drar til Mexico til helga, og blir borte til jeg kommer tilbake. Nye www.storebrand.no er på plass (alt virker!), jeg har rettet opp selvangivelsen, trodde jeg, og så rettet tilbake til det som var rett før jeg begynte å rette, jeg har kjøpt pesos og jeg har tatt et oppfriskningskurs i spansk. Riktignok bare et kurs jeg har laget selv, men det er bedre enn ingenting. Kanskje.

Regner med å rapportere litt her underveis, så bare følg med.

El Oso.