Indigo Vertigo

Da er jeg plutselig hjemme igjen, etter å ha sittet på et fly nesten like lenge som jeg satt på tog og buss før det. Av turen har jeg lært følgende:

* At det faktisk går an å reise helt til India for bare to uker, selv om det er en hel del kortere tid enn bare selve transporten dit typisk tok i kolonitiden.

* At det antagelig ikke er lenge før Ryanair begynner å selge ekstra billige billetter, liggeplass i hattehylla på flyene sine. For det gjør de i hvert fall på bussen fra Goa til Hampi, og det gikk faktisk fint an å sove der.

* At indere som har råd til å reise på ferie gjør det rundt jul, og at selv om de utgjør en ganske liten andel av de totalt 1,3 milliarder inderne som finnes, så har den gjengen i 2006 tatt langt flere bilder av meg enn jeg har gjort selv.

* At i mangel av snø og is kan man fint lage seg en akebakke av en halvbratt granittvegg, bare man er villig til å bruke flere generasjoner av unger og ganske mange år på å fure på steinen med plastflasker under rumpa.

* At det er kaldt i Norge i jula, selv når avisene skriver at det er uvanlig varmt i Norge i jula.

Men nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg har MANGE marsipangriser å se til.

Godt nytt år!

Bjørn
(Bildene kommer en vakker dag)

Goa - going - gone

Sånn. Da har jeg vært borti Hampi. Det var artig.

Først tar man bussen fra Candolim til Panjim, og så finner man nattbussen som går til Hospet og Hampi i Karnataka. Det er så flotte stedsnavn her! Nattbussen kan være litt skummel. For det første fordi den går om natta, når det er vanskelig for sjåføren å se hindringer på veien. For eksempel den telefonledningen vi rev ned med den altfor store kofferten noen hadde tatt med seg opp på taket på bussen. For det andre fordi hvis man velger sovesete, så må man dele det sovesetet med en eller annen annen tilfeldig nattreisende. Og de sovesetene er ikke brede, altså. Kanskje nitti centimeter på deling. Så det er best man ikke må dele med en slangetemmer med alle kurvene sine med lange dyr i, for eksempel.

Og så kommer man til Hampi, en by som hadde en halv million innbyggere i 1350. I dag har den 1800 innbyggere, men til gjengjeld har den minst en halv million enorme kampesteiner strødd rundt om blant og av og til inni husene i landsbyen. Innbyggerne i 1350 knuste så mange steiner de orket og bygde templer av dem, og det ble det ganske mange fine byggverk av. Dessverre kom det noen muslimer og drepte nesten alle innbyggerne og ødela veldig mange av templene, men det er nokså flott å gå rundt der likevel og late som om man er en maur, eller noe. Bilder kommer.

I dag har jeg stått opp klokka fem for å ta taxi halvannen mil. (Kostet nesten 30 kroner og livet til sjåføren. Det var under femten grader i lufta, og han holdt på å fryse i hjel.) Så ventet man en time eller to på at toget skulle bli forsinket, og så satt man i indisk tog i en sånn der ti timer og kikket på alle inderne som satt ved togsporet og gjorde fra seg. Aldri før har jeg sett så mange bare rumper på én og samme dag.

Nå er alt klart for avreise i morgen ettermiddag, skal bare bli enda litt mer solbrent først. Så neste gang det postes her er jeg antagelig hjemme.

Habra!

Bjørn

Borti Hampi!

Ikke at det er så mye nytt å melde herfra, bortsett fra at nå har jeg ligget en dag ved bassenget, iført badebukse og et litt anstrengt, konsentrert ansiktsuttrykk. Men nå er jeg frisk igjen. Feirer begivenheten kommende tirsdag med å ta tog i ti timer hver vei til Hampi, som er en gammel by inni landet her, full av tempelruiner. Og av spedalske tiggere og innpåslitne selgere av tigerbalsam og sjakkbrett i sandeltre, antar jeg. Det blir bra.

God jul til alle der hjemme!

Bjørn

Babu-Bjoern

Fremdeles i Goa. Det har ikke vært så mye å skrive hjem om foreløpig, men nå begynner det å hjelpe. Har ligget på strand og gått i by og spist og drukket og sånn. Ganske kjedelig å høre om, selv om det har vært deilig nok å bedrive.

I går var det markedsdag i nærheten her, så jeg dro med reisefølge dit for å handle og se på hvordan hippiene der har det. De har det bare bra, så det ut til. Og enda bedre hadde han fyren som solgte et svært teppe til reisefølget. Moren hans hadde brukt halvannen måned på å lage det (sklæsje sammen masse gull og glitter og speil og silke til en enorm tekstilpizza), og hun stod bak og ristet av spenning over hvor mange penger teppet ville innbringe. Det innbragte nok til at vi spontant ble bedt hjem til landsbyen deres på middag på lille julaften. Får se om vi tør.

Men i hvert fall, etter den pruterunden var vi så utmattede at vi gikk og la oss på stranda for å hvile, og før vi visste ordet av det hadde det blitt mørkt, og det var ikke bare-bare å komme seg hjem til hotellet igjen.

Til slutt fant vi bussholdeplassen, hvor landsbyens samlede stand av rickshaw-sjåfører mente at siste buss for dagen hadde kjørt sin vei, så det var nok best at vi tok en rickshaw i stedet. Den objektive gjengen må man jo stole på, så vi leide en rickshaw. Sånn halvveis fremme (det var litt over en mil å reise i alt) var det bråstopp, for en strømledning hadde falt ned på veien og på en annen rickshaw og spontan-antent hele stasen. Så kom brannbilen, og vi satt der en stund og ventet. Til slutt gadd vi ikke mer, betalte for turen så langt og gikk videre til fots.

Selvfølgelig var brannen slukket da vi kom frem til den, så vi fikk bare se en forkullet rickshaw (og muligens ditto sjåfør) før køen løste seg opp igjen. Tilfeldigvis ble vi gående bak brannbilen litt, og bakerst på den var det et sånt veldig fint brett man kunne stå og holde seg fast i en stige på. Akkurat som i Donald-bladene. Med den farten køen holdt så kunne vi like godt stille oss oppå der, mente jeg. Trodde jo aldri i verden at reisefølget kom til å gå med på det, men gjett hva?

Plutselig stod vi oppå der, ute av syne for brannbilsjåføren, og så skrudde brannbilen på fulle sirener og utrykningslys og suste avgårde forbi alle køer og kuer på veien den kvelden. Som var helt greit, for vi holdt oss jo godt fast. Men det føltes litt feil å vaere en del av det ufrivillige brannkorpset i India. Særlig da brannbilen fant på å kjøre en helt annen vei enn dit vi hadde tenkt oss.

Til alt hell kom en hellig ku og blokkerte veien ett øyeblikk, så brannbilen måtte slakke ned nok til at vi kunne hoppe av. Gikk nesten bra. Reisefølget gikk bare litt på trynet i asfalten, men ikke verre enn at en halvflaske Pyrisept fikset problemet. Verre var det med de to stakkars inderne i veikanten som ikke skjønte noenting. Først var det ingen der, og så var det en brannbil der, og så var det plutselig to turister der som kom fra ingensteds. Antagelig ble vi bare sett på som to nye guder i det vellet av dem de har her.

Så jeg kan altså bare anbefale å IKKE gå opp på brannbiler som er under utrykning, selv om det virker fristende langs en mørk landevei i Langtvekkistan. De kan nemlig kjøre ganske fort, sånne brannbiler.

Og ellers har jeg det bare bra.

God jul,

Bjørn

Goa-gaga

Hoi!

Alt går helt fint i Goa, det er bare at de ikke er noe flinke til å koble seg til Internet her. Det eneste jeg foreløpig har oppdaget at de er flinke til er faktisk å bruke 10 personer til å gjøre 1 manns jobb. Så sånn sett må jo Internet med sine mange selvbetjeningsmuligheter være et mareritt for dem, og dermed noe de bare motvillig og med tungt hjerte innfører på hvert gatehjørne.

Men altså, India er helt fint å besøke. Kroppens avfallsstoffer forlater meg fremdeles i form av svette og ellers ganske fast form. I går hadde jeg reisefølge på en gåtur oppover kysten her, som selvfølgelig endte i at vedkommende ble helt utmattet og måtte pumpes opp igjen. Men først var et dobesøk nødvendig, som i utgangspunktet er greit nok. I et land med 1,3 milliarder mennesker er det en god del doer plassert ut rundtomkring. Det var bare det at sola hadde gått ned og vi var midt ute paa mørke landsbygda og det var egentlig alt vi visste. Etter å ha gaatt i mørket en stund fant vi et hus som vi antok var en restaurant som sikkert hadde en do å låne bort. Det viste seg å være en høyst privat do vi tiltvang oss adgang til. Den stakkars indignerte og motvillige husverten var nok redd for hva vi ville tenke om froskene de oppbevarte i doen sin. Med god grunn! Stakkars liten frosk som plutselig måtte kjempe for livet mot alskens nordisk skit, bokstavelig talt. Og dobbelt stakkars frosken som ble fotografert mens den forsøkte å komme seg igjen etter opplevelsen.

Jaja. Og i dag har jeg gått enda lenger, inn til byen Panjim, hvor jeg plutselig var i et katolsk bryllup, og det var en littmerkelig miks av seremonier. Men det gikk bra. Sparte 1,30 kroner på å gå hele veien i stedet for å ta buss. De pengene brukte jeg på å ta buss hjem igjen.

I morgen må jeg nok ligge på stranda og ha vondt i kneet, men det var det verdt.

Fortsatt god juleforberedelsings!

Bjørn

Goang Ho!

Sånn. Nå har jeg pakket på tjue minutter, og sitter som vanlig her og lurer på hva jeg har glemt. Og mens jeg gjør det kan jeg fortelle dere alt jeg vet om Goa, for ennå har jeg fjorten minutter før jeg må løpe til flybussen.

Det jeg vet om Goa er ikke stort. Men jeg har skjønt hvorfor det er så mange vegetarianere der. I forbindelse med at jeg faktisk har bestilt uspesifisert reise med hotell, så kan jeg jo ende opp på litt rare steder. Så derfor har jeg undersøkt nøyaktig hvor rare de stedene kan bli. For eksempel med tanke på toalettforhold.

Og da viser det seg at et ordentlig, tradisjonelt goansk toalett, det ligner ganske mye på vanlige toaletter uten noe å sitte på. Man står altså på huk og gjør fra seg mot en vegg, og under en renner det vann forbi, sånn at, øh, DET, renner bort når det har kommet ut av en.

Men mens det å gå på do vanligvis er noe man foretar seg i fred og ro og stillhet, så kan det i Goa godt hende at mens man sitter der, så hører man plutselig litt fornøyd grynting. Og det kommer fra en gris, som ikke er en gammel gris som sitter og ser på en, men en ordentlig gris som fornøyd skjønner at nå er det mat i vente. For den der renna som, øh, DET renner bort i, den leder rett ned i matfatet til grisen.

Blir ikke juleribbe på meg i år, i hvert fall ikke med goansk gris på menyen.

Men ellers tror jeg det blir veldig, veldig bra. #8D)

Vi "sees"!

Bjørn

Goa-Goa Bear

I neste uke drar jeg til India. Det blir nok spennende, i hvert fall var det rare greier sist jeg var der. På en mellomlanding i New Delhi på vei til Nepal satt jeg i ganske så mange timer og observerte Asia for første gang i mitt liv. Jeg ble litt sjokkert.

* Det var bare meg der, på en ganske så stor internasjonal flyplass. To-tre hundre mann gikk rundt og feiet gulvet som allerede var skinnende rent, og alle visste navnet mitt.

* Etter noen timer kom en fyr bort og sa at jeg skulle følge etter ham, og det gjorde jeg, og ti minutter senere hadde jeg fulgt ham ut av flyplassen og bort til bussen han skulle ta hjem, og da kremtet jeg for å spørre ham om hvor vi skulle hen, og da fikk han panikk og sa at jeg skulle da ikke være der, jeg hadde jo ikke visum til India. Så måtte han smugle meg inn igjen.

* Av de 2-300 som holdt flyplassen ren jobbet 3 med å holde vasken på toalettene skinnende ren, mens nøyaktig ingen hadde jobben med å rengjøre selve toalettene. De så ikke så bra ut. Og ikke var det dopapir der heller, eller dører. Bra det ikke var dører, for da kunne man vifte til seg en dopapirselger når man trengte det. En rupi pr riv.

* I stedet for muzak over høyttalerne var det plassert ut sånne artige gavekort som spiller en melodi når man åpner den. Kortversjonen (i dobbelt forstand) av Lambada rakk nesten å sende meg på sanatorium i løpet av min tid i New Delhi.

Før jeg forlot New Delhi hadde jeg levert flere bind med forslag til forbedringer av flyplassen og landet generelt i en forslagskasse som hang der. Skal bli interessant å se hvilke forslag de har fulgt opp.

Denne gangen skal jeg fly til Goa for et par uker, og foreløpig vet jeg ikke mer enn det. Følg med her, så finner vi nok ut hva det blir.



Bjørn

Passgang

Det gamle passet mitt var fullt, så da jeg plutselig ville dra til India måtte jeg skaffe meg et nytt. Mindre enn ett døgn etter at jeg forlot Sentrum Politistasjon lå det i postkassa mi! Så det var bra jobbet, Onkel Politi.



Vi feirer begivenheten med denne filmsnutten fra forrige ukes tur opp til snørike Sjusjøen.

Bjørn

Sharmed

Vel tilbake i vinteren, hvor man kan gjenskape motiver fra Tommy og Tiger'n:



kan det være greit å mimre tilbake til litt flere graders varme og rare ting å se. Til den bruken er det nye Egypt-galleriet mitt helt ok.

#8D)

B.

Return to sender

Hjemme igjen. Det kanskje beste med det er at nå slipper jeg å pusse tennene med den tannkremen jeg fant i supermarkedet i Egypt, som hadde masse artige arabiske tegn på seg. Det var tannkrem med Colasmak, og det sier jeg bare, at det føltes helt feil.

Men det kommer vel bedre dager. Skal bare hjemhjem en tur først.

Brunbjoern

Jepp, fremdeles skyfritt, og jeg kjoerer solkrem for 25 kroner dagen for aa unngaa roedfarge. Utsalget jeg bruker selger foroevrig ogsaa "spices and herpes", saa det gjelder aa finne riktig hylle! (Egyptere er ikke saa gode til aa skille mellom p og b.)

Var oppe paa Sinaifjellet her en dag, eller rettere sagt natt, og det var veldig aa anbefale. Artig miks av religioese fanatikere som haapefullt kikker opp mot himmelen og ser ut til halvveis aa vente at Gud skal avse noen bud til dem, europeiske pakketurister som ikke kunne vaert mindre serioese, og saa egyptere som raser rundt og hyler og skriker at de har tepper til utleie. Det er KALDT der oppe om natta. 2300 meter oppi lufta, nesten, saa det er ikke lenge foer snoen legger seg der en natt. Men den smelter i loepet av neste dag.

Vel, tror det var alt siden sist. Ligger paa stranda og ved bassenget og gjoer om paa hele manuskriptet mitt paa engelsk. Tror ikke det gaar saa mye fortere aa gjoere det her enn hjemme, men du verden saa mye mer behagelig det foeles. #8D)

Habra!

Bjoern

Viktig melding?

Da har Internet aapnet igjen.

Jo, det var den gangen jeg skulle proeve aa ta ut penger av minibanken. Foerst maatte jeg argumentere meg forbi to karer med automatgevaer som stod der og skulle passe paa at ingen brukte minibanken. Det var den enkle delen. Saa kom jeg til minibanken, som villig tok imot kortet mitt, og spurte meg om litt av hvert foer jeg til slutt fikk kjoere inn koden min og oppgi et beloep jeg ville ha ut.

SAA stod det plutselig "Thank you for your business. We confiscate your card, please ask the office for new card". Og saa spyttet automaten ut kortet mitt, men ingen penger. "Det var artig", tenkte jeg, og dum som jeg er proevde jeg en gang til. Denne gangen skjedde det samme, bortsett fra at automaten til slutt blinket noe i morse ved at hele skjermen kom og gikk i groennfarger. Da det sluttet aa blinke sa automaten "IMPORTAN MESSAGE: 1YY%& GPB#98 AT6". Og saa spyttet den ut kortet mitt. Jeg lurer paa hvem den meldingen var til.

Saa jeg fikk aldri ut noen penger, men heldigvis har jeg lassevis av dollar med meg, saa jeg faar saa mange skitne Egypt-penger (kilde nummer 1 til "matforgiftning" i dette landet) jeg bare vil ha. Vasker hendene mine ganske ofte, ja.

I natt skal jeg opp paa Sinai-fjellet for aa se paa gaerne kristne og soloppgangen. Blir sikkert bra, selv om jeg skal reise med Prematur Travel Agency. Haaper vi ikke skal innom en bordell paa veien, eller hva de naa mener med aa kalle seg noe saant.

Bjoern

Folkeliv i Egypten

Jaha. Jeg fant til slutt en som ville selge meg billett til Peer Gynt-forestillingen, men da var det bare to timer til det hele skulle begynne, og jeg var fremdeles 500 kilometer fra pyramidene. Saa det ble ikke noe av det. Men jeg fikk det nest beste. Nemlig friluftskonsert med Boney M!

Og den som tror at Boney M var store i Norge paa 1970-tallet skulle bare visst hvor store de er i Sharm El Sheik i 2006! Konserten skulle begynne saann rett etter solnedgang en gang, men ingen kom paa scenen foer 22:30. Og enda hadde ingen gaatt hjem i sinne. Tvertimot. Mer og mer folk kom til, og de hoppet opp og ned og sang "On the iffer off Papylon" a cappella av hjertens lyst i time etter time.

Da stjernene endelig kom paa plass ville jubelen ingen ende ta. Saerlig blant fansen som stod fremst. Den bestaar i Egypt av fullstendig identiske unge menn (bart, kort haar, daarlige tenner og ditto skjorte). Bak dem staar litt eldre menn, med bart, kort haar, noen tenner og skjorte med noen knapper som mangler. Bak dem igjen staar en horde med unge kvinner som ikke har burka, men gjerne hijab, og i hvert fall sloer som dekker haaret. Og aller bakerst sitter konene til alle mennene som staar foran, og passer ungene og ser mest av alt ut til aa bare ville gaa hjem. Men det faar de ikke lov til. Samme hvor hoeyt ungene hyler og skriker og vil sove.

Det var en litt merkelig opplevelse aa vaere paa popkonsert med saa mange egyptere, saerlig alle spedbarna virket litt malplasserte saann rundt midnatt en torsdagskveld. Men det var liv, ja!

Boney M. er jo naatildags bare han ene som fremdeles lever, tror jeg. Han er 57 aar gammel og har ruset seg i saa mange aar at naa er han naturlig hoey til enhver tid. Han stod og bablet om peace and love hele tiden, og holdt paa aa tryne ut i menneskemengden gang paa gang, saa livvaktene maatte hoppe frem og redde ham. Og egypterne jublet.

I andre land er det jo litt vanlig aa la en soet jente komme opp paa scenen og faa danse litt med bandet. Ikke i Egypt. Her kom det opp fem-seks identiske unge menn som dreit seg fullstendig ut saavidt jeg kunne se. De homseklubbdanset saa det stod etter, og egypterne jublet enda mer. Ikke skjoenner jeg hvordan saant gaar an i dette landet, men det gjorde det.

Ellers har jeg det bare bra. Vannet er superklart, og de har 2100 fiskearter her. Jeg tror jeg har sett bare 1900 av dem, saa det er litt igjen aa gjoere foer jeg drar hjem.

En gang skal jeg fortelle om den gangen jeg proevde aa ta ut penger fra minibank her, men naa stenger Internet i Egypt, visstnok.

Habra.

Bjoern

Sharm og sharm, fru Blom

Jeg havnet uspesifisert i Aeddabaedda, eller noe som ligner veldig paa det, i hvert fall. Helt fint, bortsett fra at de ventet to gjester. Ok, naa har Bjoern Christian kommet, men naar kommer Toerrissen, spurte de nysgjerrig utpaa kvelden i gaar. Paa rommet mitt hadde de gjort det saa fint istand og stroedd rosenblader utover senga og alt, saa de regnet visst med at jeg skulle vaere to romantiske sjeler.

Tvertimot, vil jeg si. Er saa mange russere i Sharm El Sheik og paa hotellet at jeg ikke akkurat faar rosenroede assosiasjoner. Mer transsibirske knallroede, egentlig. Men det gaar bra. Lenge siden jeg har hoert saa mye russisk listepop som her, i hvert fall.

Og det ER veldig trygt her. Latterlig trygt. Alle steder hvor det kan oppstaa store ansamlinger av turister er det slaatt jernring rundt. Metalldetektorer i hver en hotellinngang, og alle, ogsaa egyptere, eller kanskje saerlig egyptere, maa vise legitimasjon og gjennomgaa kroppsvisitasjon foer de slipper inn i gaagatene med turistbutikker og restauranter i.

Saa jeg lever, og det kommer jeg nok til aa fortsette med.

Imorgen skal jeg snorkle!

Bjoern

Imshallah!

Nå drar jeg til Egypt. Ramadan sluttet sist natt, så da har det vel vært spiseorgie i hele dag, og i morgen, når jeg kommer, så er sikkert alle mette og blide og fornøyde. Det blir bra.



Jeg drar til Sharm El Sheik, som er Dykkeogsnorkleland. Jeg har med meg 300 sider bokmanus på engelsk som helst skal bli en del færre sider før jeg reiser hjem igjen, så det spørs hvor mye annet enn å ligge i sola med rødpenn jeg rekker. Om noen vil be meg med på Peer Gynt-forestilling ved pyramidene og sfinxen i Kairo til helga så er jeg helt klart med.

Et par arabiske ordtak til ettertanke, mens vi venter på at jeg skal rapportere nærmere om forholdene på stedet:

* Evig solskinn skaper ørken.

* En småstein kommer fra et fjell.

Og sist ment ikke minst:
سيف السلطان طويل *

Bjørn

Svalbjørnbilder

Jepp, nå er de der. Eller, her.

God tur,

Bjørn

Sønnasjøs igjen

Sånn. Svalbard; Been there, done that. Fine greier, men litt kaldt. På den andre siden; kulde er en god ting for den som vil varme seg. Og det vil man jo.

For å oppsummere, så foregår dager på Svalbard sånn:

1. Stå opp tidlig og spise opp all baconen på hotellet.
2. Gjøre noe kaldt og slitsomt, som likevel er verdt det.
3. Spise en haug med vafler.
4. Sitte i badstu frem til varmen har nådd helt inn og man orker å røre seg igjen etter vaffelspisingen.
5. Gå til Huset, Barentz eller et annet av Longyearbyens spisesteder og hive i seg så mye man orker av en latterlig stor porsjon ettellerannet.
6. Sove.
Gjenta.

Svalbardtur rimer altså ikke med slankekur, selv om det kan se sånn ut rent bokstavmessig.

Jeg liker likevel Svalbard veldig godt. Sikkert litt fordi det er et sånt sted som ikke ligner på andre, og sånne steder blir det lenger og lenger mellom, synes jeg. Det har til og med sin sjarm at man må leie seg ei rifle (Mauser fra krigen) bare for å kunne gå trygt opp på fjelltoppene rett i nærheten av Longyearbyen.

Ting jeg rakk å gjøre var:
* Å kjøre fem kilometer inn i fjellet og stå og glane på at kull ble utvunnet ti meter bortenfor meg av noen skikkelige buser med skjegg og nøkternt språk. ("Vess det hærre først æksplodere, nåkka det har lætt før å gjør, så sprer æksploschoon sæ i to tusen meter pærr sekunn. Å det e jææævli fort.")
* Å bruke en hel dag på å putre med en gammel skøyte innover Isfjorden omgitt av snøfall og tåke, for så å ende opp i en solfylt spøkelsesby, Pyramiden, og Nordenskiöldbreen rett på andre siden av fjorden.
* Å leke at jeg jaktet på rein på flata oppå Platåfjellet, mens jeg egentlig bare hadde våpen fordi Bjørndalen like ved ikke heter det for moro skyld.
* Å fikse radiatoren på hotellrommet sånn at jeg faktisk fikk oppleve en tropenatt på Svalbard i september, noe jeg ikke hadde ventet.
* Å oppdage at på Svalbard har snømennene ikke gulrotnese, men reinsdyrgevir.

Med mer.

Bilder følger.

Isbjørn

78 grader

Det var alt jeg klarte å få badstua på hotellet her opp i. Men siden jeg egentlig skulle bodd i ei gammel gruvebrakke så får det være greit at badstua ikke kan drepe. Det er det nok av andre ting her som kan. Automodus i massasjestolen de har her, for eksempel. Den tuller man ikke med.

78 grader er også så langt nord som jeg kom meg i løpet av dagen. 2049 kilometer fra start. Planen var å se Svalbard i høstdrakt, men da skulle jeg nok ha kommet en eller to dager tidligere. I dag tidlig var det nemlig blitt vinter her. Tre centimeter snø har lagt seg, og jeg tror ikke at vinteren trenger noen større overtalelse for å bli liggende til godt ut i juni 2007.

Pyttsann, så lenge det er fint så er det flott. Selv om det hadde vært artig å sett omgivelsene her med bare litt melisdryss på toppene, i stedet for full glasur på hele kaka, for å si det sånn.

Om det var små sjanser for å klare å få sett noen isbjørner før, så er det bortimot HELT umulig nå, med de helhvite omgivelsene her. Isbjørnfareskilt er det mer enn nok av, men om jeg skulle få se en isbjørn, så blir antagelig det første, og det siste, jeg ser av den, en kjempekjeft.

Snøscootere, derimot, de er lette å finne. Har sett minst ti sånne for hvert levende menneske jeg har sett i gatene her. Skal være meg et lurveleven når alle er ute og kjører på en gang. Skjønner godt om isbjørnene kan bli litt hissige.

De er ganske strenge her på øya. I butikken får man hverken ha med seg skytevåpen inn eller å kjøre rundt på rulleskøyter. Det er de to viktigste forbudene jeg har sett så langt, i hvert fall. Så de har sitt å stri med av samfunnsproblemer her, ja.

Ikke er det lov til å ha på seg sko inne, heller. Om du skal kjøpe sko må du antagelig vente på at det kommer en selger på døra og tilbyr deg et par. Muligens.

I morgen skal jeg vet ikke.

B.

Ærlig og hederlig

Jaha. Da har det skjedd igjen. Jeg vant NESTEN en konkurranse. Denne gangen stod det bare om et par flybilletter til Helsinki, tror jeg, så det var egentlig ikke så nøye å vinne. Men hederlig omtale fikk jeg visstnok, ifølge denne siden.

Om du har lyst til å lese bidraget mitt, som er mye bedre enn det som vant, så finner du det ute på Star Tours reiseskildringer. Når jeg blir bestemor så kommer nok jeg også til å vinne noe. Må bare bli litt mer naiv og gjøre noe litt mer charter først, tydeligvis.

Molefonken og desillusjonert, jeg? Nehehei. #8D)

Advent

Julemarsipanen og adventskalendrene har ikke kommet ut i butikken ENNÅ! Hva ER det med dere, handelsstand? Jeg kunne absolutt ha trengt en sånn kalender, for nå er det bare 24 dager igjen til jul. Arbeidsdager, i hvert fall. Hurra! #8D)

Og en annen liten hurra er denne. Lonely Planet har laget en liten presentasjon av Afrika-konkurransevinnerne, så den kan man se på, om man har lyst.

Skal fremdeles til Longyearbyen om en stund. Og så blir verden sånn:



B.

Mitt lille land

Jaha. Da er sommerferien over (heldigvis er høstferien bare tre uker unna, og den skal vare i 8 uker eller noe), og det er på tide å presentere feriebildene sine.

Her er de.

Det er litt forskjellig, men mest fra fjellturer og utkikkspunkter i Brønnøy, Vega og Sømna. God tur!

Høydynamiske greier

Nå har jeg jammenmeg fått til noe flott.

Var hjemmehjemme i forrige uke, og blant annet var jeg på Nevernes, hvor det var en maleriutstilling av dødforlengesidenkunstneren Even Ulving. Inspirert av det så tenkte jeg at jeg kunne se om ikke jeg også kunne lage et fint maleri fra Brønnøysund.

Til å gjøre det tok jeg utgangspunkt i bildene

og

Ingen av dem er noen fryd for øyet, akkurat.

Men så er det at man kan bruke for eksempel Photomatix til å lage en "High Dynamic Range"-kombinasjon av de to bildene. Og DA ble det, etter litt strev, eller mye strev, ganske så fint. Nemlig sånn:



eller, i en litt annen variant:



Så det var tøft, ja. #8D)

Du kan klikke på bildene for å få dem opp i litt større utgave.

Det blir nok ikke siste gangen jeg prøver på det.

Bjørn

Jeg vant, jeg vant!

Hva vant du nå da? Jeg vant en fotokonkurranse som Lonely Planet arrangerte. Pyntet litt på baksidebildet mitt fra boka:



Og vips, så var jeg en av de 12 nesten-førsteplassvinnerne for temaet Afrika. Om du har lyst til å se de andre bildene som også vant, så finner du dem her.

Og kaaanskje, kanskje vil Lonely Planet bruke bildet i en bok de skal lage om Afrika, og det hadde vært litt synd i så fall. For det bildet ble tatt med det gamle kameraet mitt (det med innebygd CD-spiller, svømmebasseng og barskap), og det tror jeg aldri i verden har nok oppløsning for deres smak.

Men jeg kan i hvert fall ta bilder, sier de. #8D)

Bjørn

Trollvassting

Sånn. Nå har jeg prøvd Nord-Norge sommerstid også. Lenge siden sist, men det gikk bra likevel. Omtrent sånn så det ut.

Nei, det er ikke TV-senderen på toppen av Vega, det er meg på vei opp til toppen av Vega. Jeg måtte holde armene sånn for å få vist frem hvor fulle håndflatene var av forskjellige etterlatenskaper fra dvergbartrær. Ikke sånne trær som vokser i barer hvor de arrangerer dvergkasting hver første fredag i måneden, men sånne som vokser tett oppunder tregrensa og som ikke er spesielt velvillige til å hjelpe en stakkar som har gått opp feil skar og bare klarer å komme seg opp om han kan løfte seg etter noe. For eksempel ei grein. Med barnåler på.

Vel. Nok teskje. Det var en fin tur. Og det var det dagen før og etter også. Nå skjer det kanskje ikke så mye før jeg plutselig er på Svalbard, men følg med for sikkerhets skyld.

Big in Trøndelag

I serien av mine utspekulerte PR-fremstøt har vi nå kommet til Trøndelagsregionen. Adresseavisen lagde en finfin sak på boka og på meg, og den kan du lese her.


Det eneste som var litt dumt med den artikkelen er at jeg i full fart måtte finne på et sted jeg tenkte å dra til neste gang, og da bare datt "Kilimanjaro" ut av meg. Det høres litt slitsomt ut. Men det gjør egentlig det meste her i leiligheten min midt på dagen i hetebølge-Oslo, så det er sikkert ikke så farlig.

Men før det skal jeg helt sikkert en tur til Svalbard. Det er gratis vafler der!

Scener fra et sardonisk forhold

Omtrent sånn så jeg ut, eller i hvert fall kjente jeg meg etter å ha gått den der femmila på Sardinia.



Det, og flere enda hyggeligere bilder fra turen har jeg lagt ut nå. Her, for eksempel.

God fornøyelse.

Bjørn

Sommer i Sardinia

Huhei,

Alt gaar fint her ute i Middelhavet. Folk smiler og snakker rart og virker ganske avslappede. Bortsett fra at de er veldig noeye paa aa foelge trafikkreglene. Saerlig den om at det er paabudt aa ha armen tredd gjennom en hjelm naar man kjoerer moped.

Jeg hadde ikke helt skjoent hvor stor oey dette egentlig er, tror jeg. I gaar tok jeg bussen til Bosa, en finfin, liten by soer for Alghero, hvor jeg har base. Og du store allmektige saa bilsyk jeg ble. Halvannen time med naer-spy-opplevelse paa skolebussen, omgitt av 7-12-aaringer som hoiet og skrek og ikke syntes det var noe problematisk i det hele tatt at bussen konstant svingte seg gjennom haarnaalsvinger. Ojojoj. Jeg lovte meg selv at det var siste bussturen jeg tok paa denne oeya, saa dermed maatte jeg gaa hjem.

Det var langt, det.

Cirka fem mil senere var jeg tilbake paa hotellet, god og stoel. Tok bare cirka ti timer. Men det var en fin tur. Veldig likt Big Sur, fine veien langs kysten soer for San Francisco, for de som har proevd den.

Og i dag har jeg vaert paa Cavalkada, eller hva det het. I hvert fall denne oeyas svar paa 17. mai. Gatene i Sassari fulle av folk i bunad og korps og rabiate hester. Blitzen min gikk nesten varm.

Men i hvert fall, drar hjem paa onsdag.

Bjoern

Mai ot på tor

Egentlig bare tester jeg en ny sak, en bloggposte-plugin som heter Performancing. Men når jeg først er i gang så kan jeg jo like godt si noe fornuftig også.

Eller, fornuftig og fornuftig. Jeg kan i hvert fall berette at nå har et bilde fra Sevilla, som jeg tok på en Interrail-tur for et par år siden, plutselig blitt tatt med i samlingen med arabiske bad som den sveitsisk-syriske såpeprodusenten Aleppo Colors har lagt ut på Nettet.

 

De spurte om lov først, så det er selvfølgelig helt greit. Men litt sært, kanskje... ?

Pyttsann. Og så drar jeg antagelig til et sted ved Middelhavet om få dager. Om jeg gjør det så finner du det ut ved å følge med her.

Fortsatt fin mai!

Bjørn

Heter ikke Bra-sil for ikkeno

Sånn. Har nå brukt halve påsken på å gå igjennom alle bildene fra den ferskeste Brasilturen min, så nå kan alle som vil "være med" tilbake til Brasil få se. Her, for eksempel.

Legger på bildetekster så snart jeg synes det er på tide.

Bjørn

Communicado

Hoi,

Det tar 17 timer å komme seg fra stranda i Natal til Briskeby. Omtrent like lang tid som det tar å reise fra Brønnøysund til Briskeby med buss, ferge og tog, når toget er litt forsinket. Så da er det jo bare rett og rimelig at det koster omtrent det samme også.

Kommer nok bilder her snart. Bare vent.

Mulig jeg blir litt sen på jobben i dag. For eksempel kanskje jeg kommer i morgen.

B.

Ciao!

Saa er jeg i Natal igjen, og om tolv timer saa gaar det fly hjemover. Har brukt siste dag godt, og ligget paa magen i Atlanterhavet og spilt doed/trestokk mens haiene patruljerte under meg. Har sin sjarm, det. Jeg ogsaa, tydeligvis. De to siste dagene paa oeya fikk jeg knapt gaa tur i fred, alle paa oeya hadde visst hoert om han fyren med den rare hatten og den rare portugisisken, fra bacalhao- og a-ha-landet, saa alle stoppet i strandbilene sine og insisterte paa at jeg maatte sitte paa med dem heller enn aa gaa. Har virkelig maattet staa paa for aa faa gaatt hver meter med vei de hadde paa oeya, men jeg fullfoerte verket like foer avgang inn til fastlandet i dag.

Men naa er det altsaa hjem til haiene paa Aker Brygge i stedet. Haaper det ikke er lenge til paaske. Drikker meg full (som i fullt fordoeyelsessystem) paa cupuaçu-juice i kveld, for naa blir det nok en stund til neste gang.

En takk gaar til smaasparerne paa Oslo Boers, som ser ut til aa ha finansiert denne reisen for meg. #8D)

Vi sees/snakkes,

B.

Ha, ha, hammerhai

Dette tror jeg nesten ikke noe på at kommer til å fungere, så det blir bare en veldig kort melding. Har to dager igjen på denne barne-TV-versjonen av en sydhavsøy. Alt er lutter idyll, og nabokona gikk nettopp forbi på kveldstur. Hun leide på barnevogn, javel, en hund, ok, og så hesten sin. Hver for seg helt greit, kombinasjonen ser litt rart ut. Og hun gjør det hver kveld. Hun plukker opp dritten etter bare den ene av dem, så nå kan dere gjette hvilken.

Bruker dagene til å flyte rundt i kanskje verdens største akvarium, og ser så langt bort gjennom vannet at jeg fint rekker å bli dritredd i løpet av tiden det tar fra jeg ser at en svær skygge av en hai dukker opp i det fjerne, til den suser forbi meg, mens den tilsynelatende helt ignorerer meg. Omtrent som jeg selv gjør med den der boksen med sylteagurk som av en eller annen grunn står i et hjørne innerst i kjøleskapet mitt hjemme. Uten sammenligning forøvrig. Eller, hm.

Og da blir man solbrent på ryggen, såklart. Men det er det verdt. For alt jeg vet er det det skremmende rødskjæret som gjør at jeg ikke blir spist, så kanskje er det bare fint.

Har to dager igjen på meg til å finpusse forbrenningen, og så er det inn til Natal og gjemme seg under senga så ikke leiemorderne finner meg, og så er jeg snart hjemme igjen. De to siste ukene har jeg vært bortreist i minst en måned. Kommer snart mange bilder på nett som beviser det.

Habra,

B.

Terje Weekend

Skip ohoi! Her er jeg, live and erect via satellite from Fernando de Noronha! Litt troegt sambaijnn her, men det gaar visst.

Johopp. I Natal var folk hyggelige mot hverandre paa stranden, og det hadde de ogsaa all grunn til aa vaere. I foelge avisen her, saa er stykkprisen leiemorderne i byen opererer med veldig forbrukervennlig. Bare for det jeg betalte for flybilletten min ut til nasjonalparkoeya her, kunne jeg faatt tatt tre av mine fiender av dage. Ikke rart folk holder seg paa god fot med hverandre.

Men jeg dro videre. Langt ut i havet. Og dette er nasjonalpark saa det holder. Skulle det blitt mer nasjonalpark maatte de floeyet fotball-landslaget sitt ut hit og satt dem til aa trikse nede paa stranda. Og ja, det har de allerede gjort. Men det er veldig fint her.

I dag har jeg for eksempel svoemt med skilpadder. Jeg vet ikke om den ene av dem jeg traff ville kledd oppdagerhatten min, men det som er helt sikkert er at den villet passet ganske bra. Schwaer skilpadde! Lett aa holde fingrene sine langt unna baade hodet og skjellet dens, ja. De var rimelig uinteresserte, bare floet bedagelig rundt og tok til seg foede. Groentfor, heldigvis.

Og saa har jeg bevist at faktor 30 er ingen match overhodet for sola her. Knapt bedre resultat enn faktor 15. Saa saann kan det gaa.

Og saa har jeg kjoept en liten pose med sild eller noe, og holdt dem en og en opp i lufta. Foer har jeg alltid beundret albatrossene for deres evne til aa holde seg flyvende i ukevis og bare stikke nebbet ned i vannet og plukke til seg mat her og der. Presisjonen deres er faktisk litt saa som saa. Ok, de fikk tak i silda, men naar de drar med seg halve pekefingeren min med det samme, saa er det ikke saa imponerende lenger. Men morsomt.

I morgen skal jeg hilse paa delfinene.

Bjoern

Natalfabeter

Saann. Da har jeg sittet i buss de 1.111 kilometrene fra Salvador og hit, og det var akkurat saa goey som det hoeres ut som. Underveis saa vi Dirty Dancing fire ganger, saa stolt var sjaafoeren over at han hadde en DVD-spiller som faktisk virket. Hadde bare motoren virket like godt, saa hadde vi nok sluppet unna med aa se filmen tre ganger. Selskapet het "Real Expresso", og er noe av det mest selvironiske navnet paa buss-selskap jeg noensinne har hoert. Men det var en fin tur. Alternativet var aa reise med Prematur, og det hoertes liksom ikke saa veldig tiltrekkende ut, det heller.

Fremdeles fint aa vaere i et land hvor man slipper aa bekymre seg for aa faa istapper i hodet. Bare synd man maa bekymre seg for aa faa hus i hodet i stedet. Natal er ikke mye aa skrive hjem om, man kan like godt holde seg til Spania, er naa min dom. Bortsett fra at her kan man reise med Beach Buggy heller enn med buss, om man foretrekker det. 8 timer i strandboble herfra til Fortaleza er antagelig den mest effektive maaten aa faa hudkreft paa i hele verden.

Som bringer meg over paa min farefulle ferd som starter i morgen. Jeg er ikke saa redd for aa reise med det lille propellflyet til 26 kvadratmeter med lavaoey ute i havet. Heller ikke er jeg redd for de 5 hai-artene der. Men jeg er bittelitt redd for hvordan det skal gaa aa snorkle og ligge paa stranda og kose seg paa ei oey hvor det er forbudt aa bruke solkrem. Det maa jeg innroemme. Forhaapentligvis finnes det solkrem-soner innimellom. Vi faar se.

Det var i grunnen alt for i dag. Habra.

Bjoern

Badefjelltur

Selv om fjellene her til tider kan minne om de hjemme, saa har de den fordelen at naar man enn maatte oenske det, saa er det alltids et badebasseng med noenogtjuegradersvann i naerheten. Da gjoer det ingenting om lufttemperaturen er trettinoen grader.

Men man blir veeeldig vaerbitt av det. Lange dager opp og ned av fjell og daler, med litt sterk sol og sterk svette, og man kjenner om kvelden at man har vaert ute. Og at nesten hver gang man kastet seg uti ei jettegryte, saa glemte man aa ta paa ny solkrem etterpaa. Men det er det verdt. Man blir sliten, men salig. En fyr jeg gikk sammen med, Jez, ble derimot bare fortvilet. Etter at vi hadde kjempet oss opp en bratt fjellside her, saa gikk vi rett paa en teltplass som var til forveksling lik en Bounty-reklame. Komplett med palmetraer, azurblaatt vann og en bokstavelig talt pen ansamling altforsmaabikinikledde Argentina-babes som laa og lekret seg. Hodet til Jez sa "Ojojoj!", mens kroppen hans bare sa "Zzzzzzzz". Saa argentinerne fikk vaere i fred, mens Jez laa og jamret seg.

Det var en fin tur, det.

Selve byen her er ogsaa fin. Til og med loeshundene er kjaelne. I en landsby hvor selv de ikke ser plagede ut, saa har nok resten av byen det ogsaa ganske bra. Naar det blir moerkt trekker alle ut i gatene og mingler. Bilene slutter aa kjoere, og ungene trekker bruskasser ut i veien og spiller fotball, med noe som ikke er en fotball, men som i hvert fall har en nesten rund form.

Trives fint, og tar en hviledag her foer jeg tar et nytt droeyt doegn paa bussen(e) til Natal. Skal ikke se bort ifra at dagen resulterer i noen postkort hjemover ogsaa.

Og saa falt jeg nesten ned fra et fire hundre meter hoeyt stup i gaar, men det er da ikke noe aa skrive hjem om. Hvem som helst kan da gaa seg litt vill.

Ha gjerne en fin vaar videre der hjemme,

B.

Up, up and away

Huhei,

Siden sist har jeg laert noe virkelig nyttig. Etter heltemodig aa ha reist og reist i 30 timer, saa kom jeg frem til den siste strekningen, Salvador - Lençois, og saa var jammenmeg nattbussen helt full. Bra kjempet likevel, tenkte jeg, og beloennet meg selv med aa bo paa litt dyrt hotell, heller enn aa vase gatelangs i en relativt urskummel by og se fortapt ut.

Var finfint hotell, med varmtvann i dusjen og greier ja, og etter en saann dusj saa ble jeg veldig troett. Skulle opp seks timer senere for aa rekke foerste morgenbuss videre, saa jeg satte vekkerklokke paa ringing. Og saa sovnet jeg. Og saa ringte vekkerklokka, og jeg har sjelden vaert saa troett som dag. Men jeg kjempet meg opp likevel. Dusjet og barberte meg og funderte faelt paa hvordan jeg kunne vaere SAA troett etter seks timers soevn.

Alt var pakket og klart, og jeg skulle bare gaa ned og sjekke ut, men saa tenkte jeg at siden jeg bodde paa dyrt hotell, saa kunne jeg jo skru paa TV-en og se om det var frokost-TV med vaermelding paa eller noe saant. Stor var min forundring da det ikke var noe frokost-TV noe sted. Bare snoe paa nesten alle kanaler, unntatt noen faa kanaler hvor det var TV-shop (Knut Bjoernsen-style, men med sleskinger med bart i stedet), og saa litt flere kanaler som viste dokumentarfilmer. Alle viste cirka den samme dokumentaren. Den handlet om hvordan de lever, nesten nakne damer som er alene hjemme naar en haandverker plutselig ringer paa og skal fikse noe. Og saa blir det mye fiksing, ja, hoe-hoe.

Med andre ord, jeg hadde staatt opp fire timer for tidlig, som er akkurat tidsforskjellen mellom det klokka var i Brasil og det vekkerklokka trodde at klokka var. Saa naa har jeg laert at det er viktig aa stille vekkerklokka til riktig tid foer man setter den til aa vekke en.

Jeg la meg igjen, og vaaknet bittelitt klarere i hodet cirka fire timer senere.

Har kommet litt til fjells, til en superkoselig landsby som ser ut som om den er fem hundre aar gammel, og det er den sikkert ogsaa. Kan sikkert si mer om den en vakker dag, for eksempel til helga, men naa maa jeg stikke, for jeg skal paa telt- og huletur. Masse skorpioner og generelt fin utsikt, visstnok.

Ha det saa bra,

Bjoern

Som smurt

Hohoi,

Naa har jeg reist i oeh... mange timer, tror det er 18 eller noe saant. Og naa skal jeg bare reise omtrent like lenge, saa er jeg fremme paa et sted som ingen har hoert om, haaper jeg. Lençois. Haaper ikke at ingen har hoert om det, men at jeg er fremme der da, mener jeg. Soek etter Chapada Diamantina for aa se hvorfor jeg vil dit. Og nei, det er ikke navnet paa en pornoskuespillerinne.

Ting gaar greit foreloepig, bortsett fra at svensken ved siden av meg paa flyet antagelig hadde fugleinfluensa, saa naa har resten av flyet det ogsaa. Eller kanskje var det bare roeykhoste. Haaper det, for alle fuglene i regnskogen sin skyld.

Jaja. Det faar vaere nok livstegn for naa.

Bjoern

ABBA, nesten

Jahapp. Da ser det ut til at jeg kanskje skal prøve å finne veien ut til litt av et paradis ganske snart. Har bare to uker på meg, så det er slett ikke sikkert at det går, men jeg SKAL prøve å komme meg til Fernando de Noronha, som er en øy/nasjonalpark 30-40 mil fra kysten av Brasil. Og sånn ser det ut der:



Der kan man snorkle og dykke og svømme med delfiner og skilpadder og gå opp på den toppen der, kanskje, og ikke bekymre seg for stort annet enn at det ikke er nok dager igjen før man skal dra hjem igjen.

Det blir bra.

Følg meg østover

Sånn. Jeg har kastet MASSEVIS av bilder, og her er alt som ble igjen. Sånn kan altså noen dager i Bangkok og halvannen uke hver i Kambodsja og Vietnam se ut. Og det kan jeg godt anbefale.

Spis eller bli spist

Apropos jul, så har jeg begynt å jobbe intenst med bildene fra turen nå. For de som har fulgt med i bloggen, så følger her endelig en bildeserie som viser hvor tøft det kan være å befinne seg på grasrota i Kambodsja.

Følg denne lenken, hvis du tror du er i stand til å takle livets realiteter.

Og snart er jeg tilbake med mer...

Bjørn